Filmatiske akkordprogresjoner har en unik smak som gjør at de skiller seg ut i musikkomposisjonsverdenen.

I dag skal vi ta en titt på hva som skal til for å skape disse magiske komposisjonene, fra musikkteori til akkordprogresjonene som har gjort noen filmer til tidløse klassikere. Når vi er ferdige, vet du alt du trenger for å skrive din egen filmmusikk, videospillmusikk eller noe annet du kan tenke deg.

Forstå akkordprogresjoner

Vi kan ikke ta for oss temaet filmatiske akkordprogresjoner uten å vite hva en akkordprogresjon er. Det er et komplekst tema, så jeg skal bare gi deg en kort oversikt. De som allerede er kjent med musikkteorien bak akkordstrukturer, kan hoppe over denne delen.

For nybegynnere er fokus på diatonalitet og funksjonsharmonikk en fin måte å begynne å forstå teorien bak progresjoner i musikk på.

Diatoniske akkordprogresjoner bruker toner fra en enkelt toneart. Hvis du for eksempel skriver en sang i A-dur, vil alle akkordene komme fra A-durskalaen, som inneholder tonene A, B, C#, D, E, F# og G#.

Ut fra denne skalaen kan du lage treklanger, det vil si akkorder med tre toner i:

• A-dur (I): A C# E
• h-moll (ii): B D Fis
• Cis-moll (iii): Cis E Gis
• D-dur (IV): D F# A
• E-dur (V): E G# B
• Fis-moll (vi): F# A C#
• Gis# forminsket (vii°): GIS# B D

Hver akkord er vanligvis representert med et romertall: store bokstaver er dur-akkorder, mens små bokstaver er moll-akkorder. Dette gir oss progresjonen: I - ii - iii - IV - V - vi - vii°.

Tonikaen, eller I-akkorden (i dette tilfellet A-dur), er et referansepunkt for alle andre akkorder, mens V-akkorden (E-dur) er det som kalles "dominantfunksjonen", som har et sterkt "ønske" om å løse seg tilbake til tonikaen.

Når vi studerer hvordan akkorder forholder seg til hverandre, snakker vi om stemmeleie, som beskriver hvordan enkelttoner beveger seg fra en akkord til en annen.

Når vi for eksempel går fra V (E-dur) til I (A-dur), legger vi merke til følgende:

• E (rot) løser seg opp til A (rot).
• G# (terts) går over i A (grunntonen).
• B (kvint) går over i C# (terts av I).

Denne oppløsningen gjør I - V - I til en vanlig progresjon som klinger fullstendig og harmonisk.

Hvis V løser seg fint til I, kan vi lete etter andre akkorder som har et lignende forhold.

Akkorden ii (h-moll) ligger en kvint fra V. Ved å legge til ii før V får man progresjonen I - ii - V (A - Bm - E), der ii er en dominantakkord som lett leder til dominantakkorden (V). Denne I - ii - V-progresjonen er en av de mest brukte i ulike musikksjangre, inkludert jazz, klassisk, pop og country.

Femtedelssirkelen

Hvis du planlegger å bli soundtrack-komponist, er det logiske neste trinnet i musikkteorien å forstå kvintesirkelen.

En kvint er den femte tonen i en durskala. Ved å spille en tone og deretter en tone som ligger sju toner høyere, etablerer du en kvint. Ved å fortsette dette mønsteret skaper du en sirkel som visuelt representerer forholdet mellom toneartene. Jo nærmere to tonearter ligger på denne sirkelen, desto mykere vil overgangen mellom dem lyde, og på samme måte kan tonearter som ligger lenger fra hverandre skape en mer kontrasterende effekt.

Hvorfor trenger du å vite dette? Fordi overgangen mellom tastene er avgjørende når du skal skape en emosjonell reise.

Filmkomponister skifter mellom tonearter for å følge sceneskift, og kvintesirkelen viser tydelig hvor nært beslektet toneartene er med hverandre. For eksempel er det vanlig å gå fra C-dur til G-dur fordi de to toneartene deler noen toner, noe som får musikken til å flyte naturlig.

Kvintesirkelen gir deg også mulighet til å utforske ulike melodier med selvtillit, ved å bevege deg mellom tonearter som ligger langt fra hverandre, men som likevel er beslektet; å skifte fra C-dur til Fis-dur kan være en ganske drastisk endring, men kontrasterende tonearter kan fungere fint hvis scenen krever en plutselig bevegelse.

Når det gjelder orkestrering, kan komponister også velge tonearter som fungerer godt sammen med bestemte instrumenter ved å følge kvintesirkelen, samtidig som den harmoniske progresjonen bevares.

Til syvende og sist handler komposisjon av lydspor om spenning og forløsning, og forståelsen av kvintesirkelen gir komponister en struktur for å bygge opp spenning på en effektiv måte. Enten ved å resolvere fra en dominantakkord tilbake til hovedakkorden, eller ved å bruke sekundære dominanter og modale vekslinger, vil du kunne gi musikken din mer dybde ved å følge dette systemet.

De beste eksemplene

La oss se nærmere på hvordan noen av de mest ikoniske partiturene bruker disse progresjonene:

Interstellar - Hans Zimmer

Et fenomenalt soundtrack av en av de største nålevende komponistene av filmmusikk. Interstellars hovedtema er i a-moll, men det starter med VI-akkorden, Fmaj7, etterfulgt av v-moll-akkorden, e-moll, som har g i bassen.

Den tredje akkorden er a-moll, noe som gir en åpenbar følelse av forløsning. Deretter går progresjonen tilbake til e-moll, igjen med G i bassen, men med en D-tone i melodien denne gangen. Akkordprogresjonen i moll, med de sporadiske akkordomvendingene, skaper en atmosfære av ærefrykt og mystikk som passer perfekt til denne tankevekkende, visjonære romoperaen.

Stranger Things - Kyle Dixon og Michael Stein

Stranger Things' hovedtema er et annet godt eksempel, fordi det har en enkel, men effektiv måte å skape spenning på.

Temaet bruker bare to akkorder: C-dur 7 og C-dur 7/E. Skiftet mellom disse akkordene er imidlertid spesielt smidig, med bare røttene til hver akkord spilt i forskjellige oktaver i bassen.

C-dur 7 og C-dur 7/E har de samme fire tonene, men ved å endre basstonen får hver akkord en annen klang. Effekten av de vekslende basstonene under en akkord skaper en urovekkende atmosfære som passer perfekt til historien.

Prinsesse Leias tema (Star Wars) - John Williams

Jeg har alltid vært mer tilhenger av Star Trek, men jeg kan ikke nekte for at Star Wars-filmene inneholder noen av de beste musikkomposisjonene som er laget for kino. Av alle mesterverkene som er komponert gjennom tiårene, er John Williams' Princess Leia's Theme et høydepunkt innen musikalsk historiefortelling.

Temaet er skrevet i D-dur, og akkordprogresjonen følger et mønster av I-iv-I-iv-II-vi-i-VI-iv-V-II dom 7. Musikken veksler altså mellom dur- og mollakkorder, noe som gir musikken en aura av lengsel.

Det jeg liker aller best med Leias tema, er måten det går fra en D-dur-akkord til en iv-mollakkord (g-moll). Skiftet gir musikken en bittersøt, nyansert og majestetisk tekstur.

Williams bruker g-moll i stedet for en g-dur-akkord for å gi lydsporet en mørkere og mer følelsesladet tone. Etter hvert som temaet skrider frem, skifter tonearten dessuten et halvt trinn ned, noe som forsterker dybden i stykket. Temaet går gjennom disse akkordene to ganger, før det går tilbake til D-dur.

9 filmatiske akkorder du kan bruke til lydsporene dine

I - V - vi - IV: Best for poplydspor

Eksempel: C - G - Am - F

I - V - vi - IV er den desidert mest populære progresjonen i vestlig musikk. Den starter med I-akkorden (tonikaen), går videre til V-akkorden (dominanten), faller til vi-akkorden (den lille seksten), og ender med IV-akkorden (subdominanten).

I tillegg til å være perfekt for å skifte tonalt sentrum, skaper denne progresjonen i seg selv en følelse av oppløftelse, med en strøm av følelser som gradvis beveger seg mot håp. Hele stemningen føles komplett og styrkende, og det er derfor den har blitt brukt utallige ganger opp gjennom tiårene.

vi - IV - I - V: Det episke stykket

Eksempel: Am - F - C - G

En annen vanlig sekvens er vi - IV - I - V, som følger et lignende mønster som I - V - vi - IV, men som starter med den underordnede akkorden, vi-akkorden, før den bygger seg opp til en sterk oppløsning.

Det skaper et emosjonelt toneskifte som er ganske gripende, særlig fordi V-en gir en kraftig følelsesmessig forløsning til en karakters reise.

vi - iii - V - II: Positivitet og håp

Eksempel: Am - Em - G - D

Denne sekvensen fungerer godt i emosjonelle øyeblikk, når balansen mellom tristhet og håp er avgjørende.

Akkordprogresjonen vi - iii - V - II tar lytteren med på en følelsesmessig reise. Den starter med en vi-akkord som utstråler høytidelighet, og iii-akkorden viderefører denne følelsen, men begynner å antyde en forandring. Når progresjonen når V-akkorden, oppstår det en følelse av lengsel som kulminerer i II-akkorden, som gir en overraskende og positiv vri.

vi - IV - V - iii: Tristhet med aksept

Eksempel: Am - F - G - Em

Denne progresjonen starter igjen med vi-akkorden, men vi-akkorden som følger, gir en midlertidig følelse av stabilitet. Den neste V-akkorden skaper spenning, men progresjonen avsluttes med iiiakkorden, som gir en bittersøt følelse.

De to mollakkordene får det til å låte trist, og særlig iii-akkorden er ansvarlig for den rørende følelsen som definerer progresjonen.

For meg er denne strukturen perfekt for øyeblikk av aksept og tap. Den etterlater publikum med en følelse av uforløste følelser, noe som kan fungere godt når man skal skildre en hovedpersons kamp.

I - IV - vi - V: Heltens lydspor

Eksempel: C - F - Am - G

I - IV - vi - V-progresjonen er en annen standard i filmfortellinger som fungerer godt med heroiske karakterer. Den starter sterkt med I-akkorden, og deretter forsterker IV-akkorden musikkens kraftfulle følelse ytterligere.

Deretter tilfører vi-akkorden et subtilt element av sårbarhet til denne durakkordprogresjonen, og V-akkorden skaper spenning før den vender tilbake til den grunnleggende I-akkorden.

ii - IV - vi - V: Majestetisk progresjon

Eksempel: Dm - F - Am - G

Denne progresjonen er perfekt for episke scener. Den starter med ii-akkorden, som gir den en følelse av bevegelse. IV-akkorden gir stabilitet, mens vi-akkorden gir en viss sårbarhet. Til slutt oppløses V-akkorden med styrke.

vi - IV - V - II: Oppløftende stemning

Eksempel: Am - F - G - D

Denne progresjonen finnes i sannsynligvis alle YouTube-videoer med natur- og avslappende musikk!

Den starter med vi-akkorden, som i seg selv utstråler en ettertenksom og trist stemning. IV- og V-akkordene bygger imidlertid opp en følelse av forventning som er inspirerende og positiv. Sekvensen avsluttes med II-akkorden, som tilfører progresjonen en følelse av håp.

I - IV - ii - V: Et nytt eventyr

Eksempel: C - F - Dm - G

Her er en progresjon som fungerer utmerket til action- og reisescener.

I - IV - ii - V-progresjonen er ganske upbeat og starter med I-akkorden, som gir et sterkt fundament. Den neste IV-akkorden utvider musikken, mens iiakkorden tilfører litt spenning. Til slutt løses progresjonen opp i den sterke V-akkorden, som gir en følelse av spenning og energi.

I - iii - V - II: Ekspansiv

Eksempel: C - Em - G - D

I - iii - V - II-progresjonen starter med den kraftige I-akkorden, og går videre til en mer uventet iiiakkord. V-akkorden bygger opp forventning, mens II-akkorden til slutt gir en følelse av uendelige muligheter.

De to dur-akkordene på slutten av denne progresjonen skaper en positiv stemning som kan brukes i mange filmatiske sammenhenger.

Siste tips

For å skape en filmatisk akkordprogresjon som gir gjenklang hos folk, kreves det et lydvokabular som høres både dypt og kjent ut, så sørg for at du skriver musikk som folk kan relatere seg til, og som utvider betydningen av det som skjer på lerretet.

Når det gjelder filmmusikk, finnes det nesten uendelig mange muligheter: For eksempel kan det å lære mer om molltonearter gi mye emosjonell dybde til filmmusikken, eller å bytte fra dur til moll for å skape en sterk kontrast som kan øke dramatikken.

Det samme gjelder lånte akk order fra parallellmoll, som å erstatte en vi-akkord i dur med iv-akkorden fra molltoneskalaen. Eller å beherske rotbevegelse for å bevege seg mellom akkorder som deler en felles tone.

Til slutt kan det å legge til en forminsket akkord i progresjonen skape spenning og føre til en meningsfull oppløsning, spesielt når du bruker den som en overgang mellom to akkorder i tradisjonell harmonikk.

I mange soundtracks brukes forminskede akkorder for å skape overraskelser i enkle progresjoner. Dette trikset, sammen med sekundære dominanter og toneartskifter, vil hjelpe deg med å bygge en lydpalett som vekker nye følelser til live.

Lykke til, og vær kreativ!