Hvis du ikke har erfaring med musikkteori, må du ikke bli overrasket hvis du støter på litt forvirring underveis.

Vestlig musikkteori bygger på prinsipper som har blitt omdefinert og omtolket. Likevel er kjernen ganske enkel - noen vil si at det bare er perfekte kvinter.

Konseptet diatoniske skalaer bygger på durskalaen og det som kan utledes fra den. En nybegynner kan likevel bli overrasket over å høre at det finnes mollskalaer som er bygget opp av syv toner, og som ikke regnes som diatoniske.

Vi skal se på hvorfor en durskala er en diatonisk skala. Hvorfor den naturlige mollskalaen har de samme tonene som den parallelle durskalaen, men likevel høres veldig annerledes ut. Vi skal også se hva diatoniske akkorder er.

Vi vil referere til pianoklaviaturet, ettersom det diatoniske systemet lettest kan forklares gjennom det.

Historiske referanser vil være korte; historie er for en annen gang. Vi er her for å lære hvorfor C D E F G A B C er en diatonisk skala og ikke en kromatisk skala... La oss ikke finne opp varmt vann på veien...

For å gjøre det enkelt, nøyer vi oss her med å nevne noen nyttige begreper:

• Intervaller er avstanden mellom to toner.
• En toneart defineres av starttonen i en dur- eller mollskala.
• Et halvtrinn er det kortest mulige intervallet mellom to toner.
• Et helt trinn består naturligvis av to halve trinn.

Hva er en diatonisk skala?

En diatonisk skala er vanligvis definert av en fast serie med hele trinn (også kalt heltoner ) og halve trinn (også kalt halvtoner eller halvtoner ).

For å regnes som en diatonisk skala må skalaen inneholde nøyaktig fem hele trinn og to halve trinn, arrangert på en strengt definert måte. Som nevnt er durskalaen det mest kjente eksempelet på en diatonisk skala.

Du vet sikkert allerede at tonene C D E F G A B C utgjør C-durskalaen. C er både starttonen og slutttonen, altså åtte toner totalt, hvorav syv unike.

Hvis vi tar en titt på et pianoklaviatur, vil vi legge merke til at alle tangentene er hvite. Men mellom noen av de hvite tangentene er det svarte tangenter, og mellom andre er det ikke det.

Det er ingen svarte tangenter mellom E og F, og heller ikke mellom B og C. Disse utgjør de to halvtonetrinnene. I tillegg kan vi konstatere at durskalaen har fem hele trinn.

*For den litt mer erfarne leser vil vi her bare i forbifarten bemerke at den harmoniske mollskalaen ikke er en diatonisk skala. Det er ikke melodisk moll heller. Det er fordi de to halvtonetrinnene er plassert for nær hverandre. De må være minst to hele trinn fra hverandre.

Hvor mange diatoniske skalaer finnes det?

Sju. Ta den diatoniske C-durskalaen, men spill sekvensen fra A til A (dvs. A B C D E F G A). Nå er du i en molltoneart, og skalaen er en A-mollskala (naturlig moll). Sett fra C er det også en relativ mollskala.

Her vil vi bare legge til at dette kan gjøres fra en hvilken som helst annen utgangsposisjon, en hvilken som helst skalagrad i durskalaene. Det er derfor vi sa syv. Syv forskjellige klingende diatoniske skalaer.

På hver skalagrad i denne sammenhengen kan det bygges en skala som består av syv toner. Fra en enkelt durskala kan man altså utlede syv diatoniske skalaer.

I vestlig musikkteori studerer man tradisjonelt dur og moll inngående. Alle de sju skalaene er selvfølgelig velkjente, selv om noen av dem vanligvis studeres mindre intenst.

Interessant nok var alle syv kjent som "kirkemodi" i historisk tid, og var like populære i middelalderen. Alle ble popularisert igjen med jazzens harmonikk og teori.

Så det er syv moduser da!

Ja, det finnes syv diatoniske modi. En diatonisk skala har alltid bare sju toner (sju unike toner), og dermed har også en diatonisk modus det.

For å gå tilbake til C-dur-eksempelet vårt, er durskalaen også kjent som jonisk modus.

De samme tonene, men fra D til D, utgjør den doriske modusen. Deretter følger frygisk modus (fra E til E), etterfulgt av lydisk modus (fra F til F). G til G definerer den mixolydiske modusen, mens A til A er den naturlige mollskalaen eller den eoliske modusen. B til B utgjør den lokriske modusen.

Fra durens sjettegrad utledes den relative molltoneskalaen, dvs. den eoliske modus. Dette er den diatoniske molltoneskalaen.

*Man skulle kanskje tro at syv toner som utgjør syv modi betyr at modusenes syvendegrader alltid er relevante. Men det er ikke tilfelle, ettersom det avhenger av sammenhengen. Noen ganger er de den ledende tonen, andre ganger bare en fargetone, og noen ganger er de rett og slett irrelevante.

Men hva utgjør en musikalsk skala generelt?

Det er interessant å merke seg at noen forfattere omtaler musikalske skalaer som sekvenser av toner...

Greit, men hva er ikke en skala da?

Ja, det ovenfor er ikke riktig. To toner utgjør en sekvens, men absolutt ikke en skala!

Videre kan en gitt intervallrekkefølge være en akkord, slik den tradisjonelt defineres, snarere enn "en skala". Tonene i en durtreklang, en molltreklang og i forlengelsen av dette alle dur- og mollakkorder er et godt eksempel.

Hvis vi tar dette enda lenger, vil heller ikke en utvidelse ved repetisjon, som C E G C E G C, utgjøre en noteskala.

På samme måte er sekvensen A C E A C E A en del av den naturlige mollskalaen, men alene utgjør den ikke en skala.

Er C ♯ D A B C en skala?

En sekvens på minst fem toner i stigende (eller synkende) rekkefølge utgjør en skala, ifølge andre.

Naturlige skalaer og skalagrader defineres av bestemte sekvenser av hele og halve trinn. En sekvens av toner med et intervall som er større enn to heltoner, regnes imidlertid ikke som en "skala".

De fleste vil være enige om at nabotrinn i en skala ikke kan ligge mer enn halvannet trinn fra hverandre. En skala består da av halve og hele trinn, der halvannet trinn også er tillatt, så lenge det ikke kommer et nytt umiddelbart etter.

Hvilke andre typer vekter finnes det?

Resten av feltet er befolket av ikke-diatoniske skalaer. Den mest kjente av disse er den kromatiske skalaen.

Av de ikke-diatoniske variantene er den mest "smale" den kromatiske skalaen, mens den mest "brede" er den pentatoniske (moll eller dur, hvor førstnevnte er langt mer populær).

Kromatisk betyr ganske enkelt at ingen tone er hoppet over, dvs. alle er brukt, og skalaen består dermed av 13 toner. Den 13. tonen er den samme som starttonen.

Saken er den at enhver skala som inneholder toner som ikke tilhører en dur- eller naturlig mollskala, regnes som en ikke-diatonisk skala. Og disse kan ikke listes opp; praktisk talt hva som helst er tillatt.

Utgjør C C ♯ og D en akkord?

I moderne teori: ja visst! Dette er fordi det ikke lenger er nødvendig å definere en akkord som en sekvens av tertser (eller deres inversjoner).

Sammenhengen mellom en diatonisk skala og diatoniske akkorder er ikke forlatt, men snarere utvidet. Durtoner er fortsatt durtoner; den diatoniske skalaen er definert på samme måte, som vi allerede har sett.

Saken er at halvtonetrinnene på en måte har frigjort seg, sammen med heltrinnene. En skalagrad vil avhenge av hvor mange toner som brukes, og ikke av deres "diatonisitet" (nå er det et nytt ord!)

Dermed er konteksten til en grunntone i akkordisk forstand mindre relevant enn tidligere. "De hvite tonene" på pianoet er selvfølgelig ikke mindre relevante. Det er bare det at andre tilnærminger også har fått en fremtredende plass.

En tonerekkefølge kan både være en skala og en akkord...

Ta den vestlige musikkskalaen og spill alle tonene samtidig. Da har du en akkord! Minst tre toner som klinger samtidig, utgjør en akkord.

I moderne sammenheng, enten det er en heltone eller en av de diatoniske skalaene - alt er mulig. Spill tonene samtidig, og du spiller en akkord!

Hva er de mest populære vektene (og hvorfor er det slik)?

Vel, det grunnleggende består av diatoniske og kromatiske skalaer. Durskalaen (den joniske modusen) står selvfølgelig fortsatt øverst på pidestallen.

Av de modi som kan definere en molltreklang, har den doriske modusen økt voldsomt i popularitet i løpet av 1900-tallet. Dette skyldes at den brukes i både jazz- og rockemusikk.

Det kommer an på sjanger og personlig smak. Forfatteren av denne teksten er glad i kirkemodusene rett og slett fordi de (eller varianter av dem) finnes i folkemusikken i så å si hele verden.

En elsker av vestlig musikk trenger derfor ikke å foretrekke diatoniske akkorder eller en diatonisk skala. Eller syv toner fremfor et hvilket som helst annet antall toner. Så lenge en annen tone spilles ofte nok, vil det alltid være rom for kreativitet og artisteri!