Dubmusikken startet kanskje som en nisjesjanger, men dens ringvirkninger har nådd langt utenfor Jamaicas kyster, der den ble født. Fra de ekkoladede låtene til 1970-tallets reggaelegender til den basstunge produksjonen i dagens elektroniske dansemusikk - dub har satt sitt preg på et bredt spekter av populærmusikk.

Artister som The Clash og Massive Attack har kastet seg ut i dub-bassenget og skapt musikk som lenge har gitt gjenklang hos publikum verden over, men dub i seg selv er likevel en sjanger som fortsatt flyr under radaren for mange.

Til tross for flere tiår med innflytelse, er dubmusikken fortsatt en lyd som er både allestedsnærværende og unnvikende. I denne artikkelen skal vi dykke dypt ned i dubmusikkens historie, innflytelse og ikoner. Til slutt vil du forstå hvorfor dub fortjener mye mer enn bare et anerkjennende nikk. Og hvem vet? Kanskje du til og med dropper et dub-inspirert beat i din neste låt!

Hva er dub-musikk?

Dubmusikk, ofte omtalt som "dub reggae", ble født ut av instrumentalversjoner av jamaicanske reggaelåter på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Det hele startet med den enkle, men geniale (og tilfeldige) ideen om å strippe reggaelåtene ned til det mest elementære - fjerne hovedvokalen, men noen ganger beholde korstemmene - og skape et rom der rytmen, eller "riddim", sto i sentrum.

Disse tidlige dub-låtene handlet om trommer og bass, reggaemusikkens hjerterytme, blottlagt for alle å høre.

Navnet "dub" kommer fra " dubplates", som var acetatplater som ble brukt av lydsystemoperatører for å teste ut nye mikser eller spille eksklusive låter. Selve begrepet "dub" ble synonymt med å remikse og endre disse instrumentalversjonene ved å legge på lag med effekter som romklang, ekko og delay.

Produsenten ble i realiteten artisten, som remikset og omformet musikken i sanntid og gjorde miksebordet til sitt eget instrument.

I begynnelsen var dubmusikken rå og organisk. Produsentene brukte studioet som kreativ lekeplass. Men etter hvert som teknologien utviklet seg, gjorde dubmusikken det samme. Trommemaskiner og samplere gjorde etter hvert sitt inntog i miksen, og skjøv sjangeren inn i nye territorier.

I dag har dubmusikken nærmest utviklet seg til en egen elektronisk musikksjanger, med innflytelse på alt fra hiphop til EDM. Men i bunn og grunn er dub fortsatt tro mot sine røtter - en feiring av rytme, eksperimentering og bassens kraft!

En historie om dubmusikk

"På stranden"

Dubmusikkens fødsel er en av de lykkelige tilfeldighetene som for alltid endret musikkhistoriens gang.

Det var 1968 på Jamaica, og luften var fylt av reggaemusikk. Sound system-produsenten Rudolph "Ruddy" Redwood hadde nettopp gitt Treasure Isle studio i oppdrag å trykke en innspilling av hitsingelen "On the Beach" med The Paragons.

En liten glipp fra Byron Smith, studioets tekniker, førte imidlertid til noe magisk.

Ved et uhell trykket Smith en kopi av låten uten vokal - bare instrumentalversjonen. I stedet for å skrote "feilen", bestemte Redwood seg for å spille den vokalfrie versjonen på en av sine sound system-fester.

Responsen var elektrisk.

Publikum elsket det nedstrippede, rytmedrevne soundet, og den instrumentale versjonen ble raskt en massiv hit. Hva var det som gjorde den så spesiell? For det første ga den musikken mer plass til å puste, og den åpnet også opp for noe som kalles "toasting", der DJ-er snakket, messet eller sang over riddim'en. Dette var en tidlig forløper til det vi i dag kjenner som moderne rap og hiphop.

The King Tubby Sound

Dubmusikkens tilfeldige fødsel fanget etter hvert oppmerksomheten til en av dens mest innflytelsesrike pionerer, Osbourne "King Tubby" Ruddock. King Tubby var en lydtekniker med et skarpt øre for innovasjon, og han så potensialet i å ta ideen om instrumentale reggaelåter til neste nivå. Inspirert av de mange mulighetene utviklet Tubby sin egen dub-formel, som handlet om dekonstruksjon og rekonstruksjon.

Han tok de originale reggae-låtene og strippet dem ned til kjerneelementene - først og fremst trommer og bass, kjent som "riddim". Deretter lagde han sporene med en blanding av ekko, romklang og delay. Vokalen ble ofte redusert til fragmenter, ekko av originalen, mens andre instrumenter falt inn og ut av miksen, noe som skapte en oppslukende lytteopplevelse.

Denne nyskapende tilnærmingen til musikkproduksjon spredte seg snart som ild i tørt gress, og dub-musikken utviklet seg raskt fra å være et sound system-fenomen til å bli et fast innslag i innspillingsstudioene. Snart begynte dub-album å dukke opp i platebutikkhyllene, og verden ble introdusert for en ny, eksperimentell side av reggaen.

Dubbing av mainstream

På 1960- og 1970-tallet blomstret Jamaicas musikkscene med mainstreamhits som kom fra ska, rocksteady og reggae. Disse sjangrene dominerte i stor grad radiobølgene og dansesalene. Men mens disse låtene lyste opp hitlistene, var det noe revolusjonerende i gjære på B-sidene.

Lydanleggene, som alltid var på jakt etter noe nytt og spennende, begynte å eksperimentere med baksiden av disse populære platene. I stedet for å bare trykke originalsporene, begynte de å lage dubversjoner av A-sidene, fjerne vokalen og leke med de instrumentale elementene.

Disse dub-versjonene ga nytt liv til mainstream-hits.

"King Tubby Meets Rockers Uptown" var for eksempel dubversjonen av "Baby I Love You So" av Jacob Miller, og ble en av de mest kjente dubversjonene av en A-side.

Dub-eksperter kommer på banen

På begynnelsen av 1970-tallet var dubmusikken blitt en fullverdig bevegelse. Flere banebrytende produsenter trådte inn på scenen, og hver av dem tilførte sin egen smak til sjangeren som var under utvikling. Navn som Lee "Scratch" Perry, King Tubby, Augustus Pablo og Errol Thompson begynte å gi ekko i Kingstons gater etter hvert som disse visjonære skapte seg en plass som de sanne eierne av dub.

En av dem som bidro til dub-revolusjonen, var Derrick Harriott, en produsent som tilførte sjangeren sitt eget unike preg.

Harriott ble kjent for sin oppfinnsomme bruk av lydeffekter, og la til elementer som sirener, tordenskrall og til og med dialogfragmenter i dubbene sine. Disse effektene tilførte musikken lag av atmosfære og dramatikk, og fikk hvert spor til å føles som en levende, pustende enhet.

Skaper den britiske dub-scenen

Da jamaicanske immigranter slo seg ned i Storbritannia på 1970- og 1980-tallet, brakte de med seg lyden av reggae og dubmusikk. Denne kulturutvekslingen førte til at det oppsto en egen britisk dub-scene.

Banebrytende artister som Dennis Bovell, Mad Professor og Jah Shaka spilte en avgjørende rolle i utformingen av denne bevegelsen, og tilførte de dunkende basslinjene og hypnotiske rytmene fra jamaicansk dub sin egen unike britiske smak.

Dennis Bovell, kjent som "Godfather of UK Dub", bidro sterkt til å gjøre dub kjent for de britiske massene. Hans arbeid med band som Matumbi bidro til å bygge bro mellom reggae, dub og den fremvoksende punkscenen.

Mad Professor ble også kjent for sin eksperimentelle tilnærming, der han blandet tradisjonelle dub-elementer med elektroniske lyder for å skape en futuristisk, romaktig stemning som ga gjenklang hos datidens ungdom. Jah Shaka var en forkjemper for den spirituelle siden av dub, og brukte musikken sin til å fremme budskap om fred, kjærlighet og motstand.

Disse britiske dub-pionerene inspirerte også en bølge av crossover-band som inkorporerte dub i sitt eget sound, og bidro til å gjøre dub kjent for et enda bredere publikum.

Band som The Police, The Clash og UB40 begynte å eksperimentere med dubens dype rytmer og ekkoeffekter, og blandet dem med punk, rock og new wave. The Clashs ikoniske album Sandinista! og The Police-låta "Walking on the Moon" viser begge hvordan dub påvirket britisk mainstream-musikk.

Den britiske dub-scenen ga ikke bare jamaicanske låter en plattform, men utvidet også dub-musikkens rekkevidde.

Dub blir elektronisk

På begynnelsen av 1980-tallet tok utviklingen av dubmusikken en spennende vending da elektroniske remikser begynte å dukke opp. Produsenter begynte å eksperimentere med synthesizere, trommemaskiner og digitale lydeffekter, og flyttet grensene for dubens signaturlyd. Denne epoken førte til en sammensmelting av dub og elektronisk musikk, noe som skapte et helt nytt spekter av undersjangre som fortsatt påvirker musikkverdenen i dag.

Etter hvert som dub omfavnet den digitale tidsalderen, dukket det opp flere elektroniske former for dub:

• Dubstep: Mange moderne dubstep-fans er ikke klar over at sjangeren oppsto i Storbritannia på slutten av 1990-tallet. Til å begynne med tok dubstep den dype bassen og de reverb-tunge elementene fra dub og fusjonerte dem med et mørkere, mer aggressivt lydbilde. Banebrytende artister som Skream, Benga og Burial bidro til å definere denne sjangeren, som raskt ble populær på undergrunnsklubber og senere eksploderte på den globale musikkscenen.
• Dubtronica: Med dubens atmosfæriske kvaliteter og elektroniske trommer ble dubtronica et rom for eksperimentering. Artister som Thievery Corporation og Ott er kjent for sitt arbeid i denne sjangeren.
• Dub Techn o : Dub techno tar technoens minimalisme og tilfører den dubens dype, ekkoaktige kvaliteter. Artister som Basic Channel og Deepchord var pionerer innen denne sjangeren.
• Psydub: Psydub er en blanding av dub og psykedelisk musikk, og byr på en trippy, tankevekkende lytteopplevelse. Shpongle og Younger Brother er nøkkelfigurer i psydub-scenen.
• Trip-Hop: Trip-hop blander dub med hip-hop, jazz og elektronisk musikk, noe som skaper en sjanger som er både chill og edgy. Massive Attack, Portishead og Tricky er noen av de mest ikoniske artistene som sprang ut av 90-tallets trip-hop-scene.

Overlappingen mellom dub og dancehall ble etter hvert også mer utpreget, særlig da dancehall begynte å inkorporere elektroniske elementer på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet.

Artister som King Jammy var sentrale i denne sammensmeltingen, og senere kom artister som Shabba Ranks og Buju Banton til å viske ut grensene ytterligere ved å bruke dub-inspirerte produksjonsteknikker for å skape dancehall-hits.

Reggae vs. Dub

Reggae og dub er nært beslektede sjangre, så det er ingen overraskelse at mange snakker om dem om hverandre. For det første har begge sine røtter i de rike musikktradisjonene på Jamaica.

Men selv om de har mange likhetstrekk, er det noen viktige forskjeller som skiller dem fra hverandre. Her er en oversikt over de viktigste forskjellene mellom reggae og dub:

• Struktur :
  • Reggae: Typisk strukturerte sangformater med vers, refreng og ofte sterke vokalmelodier.
  • Dub: Primært instrumental, med fokus på remiksing og manipulering av originalsporets elementer, ofte ved å fjerne eller minimere vokalen.
• Instrumentering :
  • Reggae: Reggae er avhengig av et fullt bandoppsett, inkludert gitar, bass, trommer, keyboards og blåsere, med sterk vekt på rytme og melodi.
  • Dub: Fokuserer sterkt på bass og trommer ("riddim"), og fjerner ofte andre instrumenter eller bruker dem sparsomt med ekstra effekter.
• Produksjonsteknikker :
  • Reggae: Innspilt og produsert med minimalt med lydeffekter, med fokus på en naturlig live-bandlyd.
  • Dub: Kjent for sin eksperimentelle bruk av studioeffekter som romklang, ekko og delay, noe som skaper en mer romslig, utenomjordisk lyd.
• Vokal tilstedeværelse :
  • Reggae: Vokalen står i sentrum og formidler sangens budskap, ofte med temaer som kjærlighet, sosial rettferdighet og åndelighet.
  • Dub: Vokal, hvis den er til stede, er vanligvis fragmentert, ekko eller remikset, og blir en del av den generelle teksturen snarere enn fokuspunktet.
• Formål :
  • Reggae: Målet er å levere en sammenhengende sangopplevelse med et tydelig narrativ eller budskap.
  • Dub: Fungerer ofte som en remiks eller nytolkning av reggaemusikk, med fokus på stemning, rytme og sonisk eksperimentering.
• Kulturell påvirkning :
  • Reggae: Reggae er anerkjent for sin innflytelse på global musikk, særlig når det gjelder å spre jamaicansk kultur og budskap om fred og samhold.
  • Dub: Har hatt stor innflytelse på lyden av moderne elektronisk musikk, fra hiphop til EDM, og er kjent for sin rolle i remixkulturen.

Selv om dub- og reggaemusikk har et felles opphav, ligger forskjellene i måten de faktisk lager musikken på.

Ikoniske dub-artister

Kong Tubby

King Tubby, født Osbourne Ruddock, blir ofte hyllet som "dubens far".

Som banebrytende lydtekniker revolusjonerte Tubby musikkproduksjonen ved å gjøre miksebordet til et instrument. Hans banebrytende arbeid besto i å strippe reggae-låter til kjernen og legge til nyskapende lydeffekter som ekko, romklang og delay.

Låter som King Tubby Meets Rockers Uptown featuring Augustus Pablo viser hans karakteristiske stil. Tubbys innflytelse er enorm, og han la på nesten alle måter grunnlaget for moderne remixkultur og elektronisk musikk.

Lee Scratch Perry

Lee "Scratch" Perry, også kjent som "The Upsetter", er en annen av dubmusikkens mest eksentriske og innflytelsesrike skikkelser. Perry er produsent, mikser og artist, og hans arbeid i Black Ark Studio på Jamaica har resultert i noen av de mest banebrytende dub-låtene gjennom tidene.

Han var en mester i å bruke ukonvensjonelle lyder, som knust glass eller dyrelyder, i lag med kraftig romklang og delay for å skape lydbilder av en helt annen verden. Perrys samarbeid med artister som Bob Marley og The Wailers, så vel som hans egne album, bidro til å flytte grensene for hva dub kunne være, og gjorde ham til et ikon for sjangeren.

Augustus Pablo

Augustus Pablo, født Horace Swaby, er mest kjent for sin mesterlige bruk av melodica, et instrument han populariserte i reggae- og dubmusikken. Hans signaturlyd, som kan beskrives som hjemsøkende, eterisk og melodisk, med dype, ekkoaktige basslinjer, ble et kjennemerke for dub-sjangeren.

Pablos samarbeid med King Tubby resulterte i noen av de mest ikoniske dubalbumene, deriblant King Tubby Meets Rockers Uptown. Hans evne til å blande tradisjonell jamaicansk musikk med eksperimentelle dub-elementer bidro til å befeste hans plass som en av sjangerens mest innovative og varige artister.

Gal professor

Mad Professor, født Neil Fraser, er en nøkkelfigur i utviklingen av dub, særlig i Storbritannia. Mad Professor er kjent for sin futuristiske tilnærming til sjangeren, og han omfavnet den digitale siden av saken og skjøv dub inn i nye elektroniske territorier.

Med Dub Me Crazy-serien viste han frem sin innovative bruk av synther, samplere og trommemaskiner, og blandet tradisjonelle dubteknikker med det som den gang var banebrytende produksjon. Mad Professors samarbeid med en lang rekke artister, deriblant Massive Attack på deres No Protection-album, bidro til å gjøre dub kjent for et bredere publikum.

Forsker

Scientist, født Hopeton Overton Brown, var en av King Tubbys protesjeer og ble kjent for sin lekne tilnærming til dub. Scientist begynte som lærling i Tubbys studio, og utviklet raskt sin egen stil, preget av tung bass, unike ekkoeffekter og intrikat lydmanipulering. Album som Scientist Rids the World of the Evil Curse of the Vampires og Scientist Wins the World Cup blir ofte hyllet for sine fantasifulle titler og banebrytende produksjonsteknikker.

Scientists evne til å skape levende, nærmest filmatiske lydbilder gjorde ham til en av de mest ikoniske og elskede figurene på dub-scenen.

De 5 beste tipsene for dub-miksing

Dub er en unik kunstform. På mange måter er "miksepulten" det viktigste instrumentet.

I dubens barndom var det selvfølgelig pionerer som King Tubby og Lee "Scratch" Perry som gjorde studioet til sitt instrument. I dag har datamaskiner endret måten vi lager dub på, men essensen i håndverket er den samme.

Her er noen tips som hjelper deg med å mestre kunsten å dub-mikse på et moderne oppsett:

1. Bruk en manuell tilnærming

Når det gjelder miksing av dub, er det noe unikt med å bruke hendene. Selv om digitale verktøy gir presisjon, er den taktile uttrykksformen som kommer fra fysisk interaksjon med utstyret ditt, uerstattelig.

I dub skal hendene dine fungere som en forlengelse av dine kreative instinkter.

Den manuelle tilnærmingen til miksing gjør at du får kontakt med musikken på et dypere nivå. Enten du trykker på fadere eller vrir på knotter på et miksepult, gir den fysiske manipuleringen av lyd i sanntid en grad av spontanitet og intuisjon som er selve kjernen i dub. Når du fysisk arbeider med miksepulten eller utstyret ditt, reagerer du på musikken i øyeblikket og tar avgjørelser basert på følelse i stedet for teori.

Kort sagt, dub bør alltid være en instinktiv prosess.

2. Sette opp malen for Dub-økten din

Når det gjelder å blande dub, er forberedelse nøkkelen.

Enten du jobber med outboard-racks eller in-the-box med en DAW, kan du spare tid og holde deg i den kreative flyten ved å ha et oppsett med aux-sends som er klare til å rocke. Her er en oversikt over noen aux-sends og effekter du bør inkludere i oppsettet ditt:

• Mono Spring Reverb: Du kan bruke et klassisk fjærreverb for å tilføre miksen din en grynete, analog varme. Ideell for å sende snare-slag eller vokalutdrag for å skape den autentiske, gammeldagse dub-stemningen. Mono-oppsettet bidrar til å holde effekten stram og fokusert. Hvis du bruker maskinvare, er en Fender '63 Reverb Unit et godt valg. Hvis du jobber i boksen, kan du sjekke ut AKG BX 20 fra UAD.
• Digital stereoreverb: Et digitalt stereoreverb gir deg en bredere stereolyd. Send gitarer, blåsere eller til og med hele trommesett gjennom den for å skape en frodig atmosfære. Denne effekten fungerer godt for å gi dybde til miksen din, slik at den føles mer romslig. Lexicon PCM 92 er ideell for ekspansiv romklang på maskinvaresiden, men hvis du er ute etter programvare, er Valhalla VintageVerb et godt valg.
• Langbyggende Dub Echo (Mono eller Stereo): Dette er uunnværlig for dub. Sett opp en delay med en lang feedback-loop, slik at den kan bygge seg opp og utvikle seg over tid. Bruk den i mono for en mer direkte, fokusert lyd, eller i stereo for en bredere, mer oppslukende effekt. Perfekt for å la et gitarriff eller en vokallinje forsvinne ut i uendeligheten og skape det klassiske dub-rommet. Roland RE-201 Space Echo er det mest opplagte valget, men for større fleksibilitet anbefaler jeg Soundtoys EchoBoy.
• Phaser: En phaser er perfekt for å tilføre bevegelse og tekstur til en miks. Du kan sende hi-hats, synthesizere eller til og med hele trommelooper gjennom en phaser for å skape en virvlende, hypnotisk effekt. Som gitarist er Electro-Harmonix Small Stone Phaser en av mine favoritter når det gjelder maskinvare. Men hvis du vil gå programvareruten, kan du sjekke ut Soundtoys Phasemistress.

3. Opprettelse av lange Dub Echo Delays

En av signaturteknikkene i dubmusikk er å skape de dype, utviklende ekko-delayene som ser ut til å strekke seg ut i det uendelige. Kjernen i denne lyden er et enkelt, men kraftfullt triks: å sende forsinkelsen tilbake til seg selv. Denne metoden, ofte kalt "feedback looping", er en hjørnestein i dub-produksjon.

For å oppnå denne effekten må du rute utgangen fra delay-enheten tilbake til inngangen.

Slik fungerer det: Når delay-signalet mates tilbake til seg selv, skaper det en sløyfe som gjør at ekkoene bygges opp og utvikler seg over tid, og blir mer intense for hver repetisjon. Denne feedback-loopen kan justeres for å kontrollere hvor lenge ekkoene varer og hvordan de interagerer med resten av miksen.

Jeg anbefaler å bruke analoge delays, siden maskinvarens naturlige ufullkommenheter og særegenheter bidrar til magien. Analoge enheter, som Roland Space Echo eller de klassiske tape-delayene, introduserer ofte subtile variasjoner i tonehøyde, timing og tone når ekkoene gjentas, noe som gir dubsporene dine en varm, grynete karakter.

Fordi hastighetene på disse forsinkelsene ikke er perfekt tidsbestemt, er valgene dine basert på følelse snarere enn strenge regler. Når du manipulerer tilbakemeldingene og forsinkelsene, reagerer du på musikken i sanntid.

En av de mest effektive måtene å skape kule dub-ekkoer på, er ved å endre delayhastigheten fra veldig raskt til veldig sakte. Start med en rask, stram forsinkelse for å skape en følelse av at det haster, og senk den deretter gradvis for å strekke ut ekkoene og skape et stort, romslig lydbilde.

4. Fremhev trommene

I dubmusikk er trommene alt.

For å få trommene dine til å skille seg ut, bør du være kreativ med effekter og prosessering. En måte å gjøre dette på er å sende spesifikke trommeelementer til auxer med fasere, fjærreverb eller delays, som kan gi dybde, bevegelse og atmosfære.

Prøv for eksempel å sende lilletrommen til et aux-spor med en klassisk mono-fjærreverb, eller send hi-hats eller perkusjon til en phaser på et aux-spor.

I tillegg til kreative effekter er det viktig å få riktig punch og tilstedeværelse i trommene. Kompressorer som DBX-160 er fantastiske til dette formålet. Still inn et middels attack og en rask release for å slippe gjennom de første transientene, og juster deretter kompresjonen etter smak og behag. Dette vil gi trommene dine det karakteristiske knipset og trøkket som skjærer gjennom miksen.

Avsluttende tanker

Dubmusikk er mer enn bare en sjanger. Den springer ut av de rike jamaicanske musikktradisjonene og har utviklet seg fra sine røtter til en dynamisk kunstform i stadig vekst. Dubmusikkens historie er lang og dyp. Fra reggaemusikk presset inn i instrumentalspor og instrumental reggaemusikk remixet til moderne dansemusikk - dubmusikken slik vi kjenner den, er fortsatt i utvikling.

Forhåpentligvis har denne lille dubmusikkguiden gitt deg en bedre forståelse av sjangeren og inspirert deg til å lage den på egen hånd!