Locrisk modus er den syvende modusen i durskalaen og den siste i den grunnleggende modalserien. Det er sannsynligvis også en av de minst brukte modi av alle, noe som betyr at du sannsynligvis ikke vil se den i musikkstykker særlig ofte.

Selv med det sagt, er det et svært nyttig verktøy å ha i baklommen.

I dag skal vi dykke ned i og utforske detaljene i den lokriske modusen. Vi skal lære hva den lokriske modusen er, hvorfor den er så spesiell, og hvordan du kan bruke den i musikken din.

La oss imidlertid starte med en rask oppsummering av definisjonen av musikkmoduser.

Hva er moduser?

Moduser i musikkteori er veldig like skalaer. De starter på en bestemt tone og beveger seg høyere eller lavere gjennom resten av tonene i serien til de kommer tilbake til oktaven.

Du kan tenke på en modus som en dur- eller mollskala.

Det som skiller modi fra vanlige dur- eller mollskalaer, er at de har unike tonale egenskaper og relasjoner.

Du finner syv modi i durskalaen, som er basert på de syv tonene som finnes i durskalaen.

Navnet på modusen avhenger av hvilken tone i durskalaen du starter på, også kjent som skalagraden. For å gi deg en idé om hvordan du utleder moduser fra en durskala, la oss se på de syv modusene i C-durskalaen.

• C jonisk modus - C-D-E-F-G-A-B-
• D-dorisk modus - D-F-E-G-A-B-G
• E Frygisk modus - E-F-G-A-B-C-D
• F Lydisk modus - F-G-A-B-C-D-E
• G Mixolydisk modus - G-A-B-C-D-E-F
• A Aeolian Mode - A-B-C-D-E-F-G
• B Locrian Mode - B-C-D-E-F-F-G-A

Hva er Locrian Mode?

Som du kan se av listen over modi ovenfor, er lokrisk modus den syvende og siste modusen i durskalaen. Den starter på den syvende graden i skalaen.

I tonearten C-dur begynner for eksempel locrisk modus på tonen B. På grunn av dette kaller vi modusen for B-locrisk modus.

Ta en titt på bildet nedenfor for å se hvordan B Locrian-modus ser ut når den spilles på piano.

Hvis vi skulle se på denne lokriske skalaen som et sett med toner og halvtoner, ville vi ordne den slik:

S-T-T-S-T-T-T-T

Hvis vi derimot skulle ordne den lokriske skalaen i hele og halve trinn, ville vi ordnet den slik:

H-W-W-W-H-W-W-W-W

Denne formelen for hele/halve trinn skiller seg sterkt fra formelen for durskalaen, som ser slik ut:

W-W-H-W-W-W-W-H

Med den locriske skalaens heltrinn/halvtrinn-formel kan du spille locrisk modus ved å starte på en hvilken som helst tone og følge mønsteret.

Skalagradene i den lokriske modusen

Når vi ser på modi i durskalaen, deler vi vanligvis inn i dur- og mollmodus. Den lokriske modusen er en av de fire mollmodusene, sammen med dorisk, frygisk og eolisk.

Det som gjør det til en mollmodus, er den tredje skalagraden, som er senket med et halvt trinn, noe som gjør den til en liten terts.

Hvis vi skulle relatere den lokriske modusen til noen av de andre modusene, er den mest lik den frygiske modusen, takket være den lille sekunden. Men med den forminskede kvinten i skalaen har den enda mer mollpreg enn den frygiske.

La oss se på de syv skalagradene som finnes i lokrisk modus:

• Rot 1
• Mindre sekund 2
• Liten terts 3
• Perfekt fjerde
• Forminsket kvint
• Mindre sjette
• Liten septim

Locrian har rykte på seg for å være en av de "mørkeste" modusene i serien, ettersom den ikke har noen store kvaliteter som gir den lettelse.

Med så mange flate toner har den et veldig alvorlig, trist og mollstemt preg.

Bruk av Locrian-modus

La oss se på noen måter du kan velge å bruke Locrian-modus på i spillet ditt.

Bruk av Locrian Mode i jazzimprovisasjon

Jazzimprovisasjon har sjelden grenser hvis du er trygg nok til å spille feil toner mens du later som om det var meningen.

Spøk til side, jazzen åpner selvfølgelig for mange åpne ender for unike former for improvisasjon, men det kommer helt an på hvilken type jazz du spiller. Hvis du for eksempel spiller med på en fin Billie Holiday-låt, ville det sannsynligvis vært rart hvis du prøvde å pusle i en eller annen Locrian-modus.

Hvis du derimot eksperimenterer med toner eller spiller frijazz, kan de kromatiske egenskapene til Locrian-modus være en fordel.

Hvis du kaster den lille sekunden inn i en solo med en gang, kan det bli en interessant opplevelse. Du kan også gi soloen din litt kant ved å bruke tritonen i stedet for en standard kvint. En av de sterkeste mulighetene Locrian-modus har, er å gi spillerne en unik fordel.

Stole på sine mørke egenskaper

En av hovedgrunnene til at Locrian finnes, er å bringe en naturlig form for mørke inn i musikken. Locrian får sin karakter fra mengden av flate toner, noe som gjør den til den mørkeste av de syv durmodusene.

Den lille tertsen er den tydeligste indikatoren på dens mørke kvaliteter, men når du legger til den lille sekunden, den lille seksten og den forminskede kvinten, får du muligheten til å angripe dens mørkeste kvaliteter fra alle vinkler.

Det er nesten umulig å få lysstyrke ut av Locrian-modus, så hvis du prøver å skrive noe lyst eller poppy, bruker du Locrian-skalaen feil. Vi anbefaler ofte å bruke den i dramatiske verk, for eksempel som underscore til en skrekkfilm. Den er fantastisk til å skape en skrekklignende spenning.

Spill med tritonen

For å holde oss til denne ideen om mørke, skaper de første par intervallene i den lokriske skalaen tritonen som ligger over grunntonen eller tonikaen. Alle modi har selvfølgelig tritoner et eller annet sted, men det er ikke mange av dem som har tritoner som ligger over tonikaen, og det er noe av det som gjør denne modusen så interessant.

Det er faktisk den eneste som erstatter kvinten med en forminsket kvint, noe som bidrar til å gi denne modusen sin unike karakter.

Med syv toner har du mange muligheter til å antyde for lytteren at du bruker den lokriske skalaen. Ingen av disse tonene kan imidlertid gi like mye klarhet som den forminskede akkorden som bruker kvinten. Det er en merkelig følelse, siden vi vanligvis bruker kvinten for å skape stabilitet når vi spiller. Men hvis du ønsker å skape en mørkere og mer mystisk tone, er det ustabiliteten i den lokriske skalaen som briljerer.

Hvis du spiller gitar, kan du sette på litt kraftig forvrengning og spille Locrian-modus for å få frem aggressive melodier.

Utnytt det lille sekundet

Etter tritonen er den lille sekunden i denne skalaen sannsynligvis det viktigste elementet. Det er selvfølgelig viktig å huske at den lokriske skalaen ikke er den eneste som bygger på dette intervallet, ettersom den frygiske skalaen også bruker en halvtone som beveger seg til sekunden.

Å bruke dette intervallet er en annen måte å skape ustabilitet på enn den forminskede kvinten, fordi det gjør det vanskeligere for lytteren å avgjøre om melodien eller sangen er en del av en dur- eller mollskala. Selv en uerfaren lytter vil plutselig føle at det er noe tonalt unikt på gang.

Skaper dissonans

Noe av det jeg liker aller best med den lokriske modusen er at den er superenkel å skape dissonans med, noe som gjør den enda mer skremmende! Uansett hvilket instrument du spiller, vil du kunne bruke den lokriske skalaen til å skape knasende, dissonante akkorder med denne skalaen.

Tonikaakkorden i lokrisk modus er for eksempel helt forminsket. Du kan imidlertid ta det enda lenger ved å legge til en septim eller en niende til tonikaakkorden, slik at du får en dim7b9-akkord. Det er en akkord som ligner veldig på en durseptakkord, men den har en mer vridd karakteristikk.

Selv utover tonikaakkorden finner du et bredt spekter av dissonante toner i hele den lokriske skalaen, så sørg for å utforske dem alle så mye som mulig.

Eksempler på lokrisk modus i musikk

Det er ganske sjelden man hører Locrian-modus brukt i musikk.

Mange eksperter sier at årsaken er den forminskede kvintskalaen, som gjør at det høres litt rart ut.

Spør folk som har studert Locrian-modus, og de vil fortelle deg at folk ofte sier at det føles uferdig, nesten som om noen hadde tenkt å fortsette å spille, men sluttet brått.

"Jeux" - Claud Debussy

Selv om du ikke finner den lokriske modusen i mange moderne musikkstykker, kan du ofte høre den i eksperimentell eller avantgardistisk klassisk musikk, særlig hos komponister som liker å tøye grensene for tonalitet.

Claude Debussy kom i sin tid med en fantastisk ballett, kjent som "Jeux". Det ironiske er at selv en så utrolig komponist som Debussy tydeligvis ikke orket eller hadde kapasitet til å holde stykket innenfor den lokriske skalaen hele veien.

Du finner tre tydelige forekomster av den lokriske skalaen i dette stykket, noe som er ganske åpenbart når du lytter, ettersom det er øyeblikk av alvorlig mørke.

Den interessante måten Debussy nærmer seg den lokriske modusen på, er ved å bruke den like etter den doriske modusen. Han mørklegger den doriske modusen ved å tilføre den lokriske karakteristikker, slik at stykket langsomt beveger seg mot et mørkere sted.

"Preludium i h-moll" - Sergej Rachmaninov

Selv om det er vanskelig å finne verk som utelukkende er skrevet i lokrisk modus, er et av de beste stedene å lete i verkene til komponister fra det 20. århundret. Rachmaninov var en av de beste representantene for avantgarden og den modernistiske musikkbevegelsen på den tiden.

Du finner eksempler på den lokriske skalaen i hans "Prelude in B Minor". Hvis du lytter nøye til stykket, vil du legge merke til at han kontinuerlig flater ut den andre og femte graden i h-moll.

"Støv til støv" - John Kirkpatrick

Når man snakker om bruken av den lokriske skalaen i moderne musikk, er et av de vanligste eksemplene man hører "Dust to Dust" av folkesangeren John Kirkpatrick.

Det unike med "Dust to Dust" er at Kirkpatrick ikke har noe akkompagnement. Sangen består kun av stemmen hans og det matchende trekkspillet, noe som nok er det mest imponerende med tanke på at han så uanstrengt klarer å utforske den lokriske skalaen.

Selv om den kan høres ut som en tradisjonell folkesang ved første gjennomlytting, vil du høre noen merkelige intervaller som gir den et særpreg som skiller den fra andre folkemusikkstykker fra denne tiden.

Selv om denne låten er svært ukonvensjonell i folkemusikkens verden, er den et av de beste eksemplene på at noen bruker en melodi der de aldri bringer de siste tonene til en forløsning.

"Rational Gaze" - Meshuggah

Det ville være forsømmelig om vi ikke snakket om bruken av Locrian-modus i metallmusikk, ettersom den ofte brukes i tyngre metallsjangre, takket være dens demoniske egenskaper. Lytt til mange metal-låter, og du vil høre modusen brukt om og om igjen på grunn av dens dissonante kvaliteter.

Et av våre favoritteksempler på et metallstykke som bruker den lokriske skalaen er "Rational Gaze" av Meshuggah. Det fine med dette sporet er at det eksemplifiserer den rene råskapen og kraften du kan få ut av et Locrian-basert gitarriff.

Meshuggah skriver noen ekstremt tunge låter med teknisk dyktighet og intrikat spill. Åpningen av denne låten fokuserer på intervallene 2. moll og 5. moll for å gi lytterne litt mer intensitet.

Avsluttende tanker - Avslør mysteriene i Locrian Mode

Selv om lokrisk modus er en av de mørkeste og minst gunstige diatoniske modusene (i hvert fall i populærmusikken), kan den være et unikt verktøy å ha i baklomma når du trenger å kontrastere et lysere stykke eller skrive noe som føles moll eller diatonisk ufullstendig.

For å få en følelse av Locrian-modus kan du begynne med å spille B på pianoet og bevege deg langs de hvite tonene til du kommer til B-en over. Du vil merke denne ufullstendige følelsen når du kommer til den siste B-en, ettersom du nesten vil at den skal fortsette til C.

Etter hvert som du blir mer vant til å høre den lokriske skalaen, kan du begynne å bruke den i låtene dine på grunn av dens unike mørke identitet. Enten du lager filmmusikk til dramatiske filmer eller skriver den neste beste shred metal-låta, tilbyr Locrian-modusen en unik emosjonell intensitet som du vanskelig kan finne noe annet sted.

Vi håper at du eksperimenterer og prøver å bruke den lokriske modusen i musikken din eller i studiene dine.

‍