Å mikse jazzmusikk byr på en unik utfordring, som tar oss tilbake til røttene til en av musikkhistoriens mest varige sjangre. I motsetning til mange samtidsstiler som stadig utvikler seg i takt med teknologiske fremskritt, har jazzen på bemerkelsesverdig vis beholdt sin autentiske lyd gjennom de siste tiårene.

En dyktig tekniker kjennetegnes ved sin tilnærming til miksing av en jazzplate, der essensen av liveopptredenen står fritt og den subtile dynamikken må bevares i stedet for å gjenoppfinnes. Hvis du er vant til å mikse pop, rock, hip-hop eller elektronisk musikk, kan det være vanskelig å gå bort fra det du forstår som miksingeniør.

Jazzmiksing krever en mer nyansert tilnærming, fra å fange opp det spontane samspillet mellom instrumenter til å respektere det akustiske rommet som definerer lyden. I dag skal vi utforske 13 velprøvde tips og teknikker for miksing av jazz, og se hvordan disse unike tilnærmingene kan gjøre deg til en bedre lydtekniker!

1. Hold ting naturlig

Jazzmusikken har lenge vært dypt forankret i klubbene og speakeasy-miljøet. Selv den dag i dag bærer den med seg essensen av de naturlige akustiske rommene der den først ga gjenklang.

Denne tilknytningen til omgivelsene er ikke bare historisk, men også en viktig del av sjangerens klang og appell. Det levende, spontane og interaktive spillet, som er typisk for jazzen, trives i disse akustiske omgivelsene! Vi vil høre nyansene i rommets etterklang og samspillet mellom musikerne i bandet, selv om det ikke er teknisk "perfekt".

I tråd med tradisjonen spilles de fleste jazzinstrumenter i sin rene, uforsterkede form, enten det er kontrabass, saksofon eller piano. Som miksingstekniker i jazz er utfordringen å bevare denne naturlige autentisiteten. Hvis du har ansvaret for innspillingsøkten, betyr dette også at du må vurdere mikrofonplasseringen i rommet nøye.

Med mindre artisten spesifikt ber deg om å våge deg ut og prøve noe eksperimentelt, bør ditt primære mål være å gjenskape følelsen av å være i rommet sammen med musikerne.

2. Ta det rolig med kompresjon

Følelsene i jazz ligger i dynamikken, så det er viktig å være forsiktig med kompresjonen.

Jazzens iboende dynamiske spennvidde - fra det mykeste penselstrøk på en snare til en bombastisk messingblåserseksjon - forteller en historie. Spenningen og forløsningen er alt, og derfor er en av de største feilene miksingeniører kan gjøre å overkomprimere.

Det siste du ønsker å gjøre, er å frarøve musikken dens livsnerve og rive ebb og flod ut av den.

Når du bruker kompresjon i jazz, bør du ha et klart og tydelig formål. Du kan for eksempel bruke en kompressor på en kontrabass med en lett berøring for å jevne ut nivåene mellom pizzicato-toner og strykepassasjer, slik at begge deler ligger fint i miksen.

På et piano kan kompresjon brukes til å dempe toppene i mer aggressive stakkato-passasjer, samtidig som man bevarer de uttrykksfulle volumvariasjonene i mykere, mer lyriske partier.

3. Bruk tape-metning

Noen av de beste jazzplatene ble spilt inn på kassett, så enten du vet det eller ikke, er lyden og metningen du får fra den noe du er vant til å høre.

Båndmetning er en av mine favorittmetningstyper i en miks, spesielt når du vil ha varme, karakter og sammenheng. Selv når den brukes subtilt, kan den være ganske virkningsfull. I tillegg til overtonene du får fra metning, får du også en svak kompresjon som digitale innspillinger ofte mangler.

Når du bruker båndmetning på masteren, bør du ha en forsiktig tilnærming. Målet her er å gi hele miksen en sammenhengende varme og fylde uten at det går på bekostning av klarhet og dynamikk. Noen vil kanskje kalle det "lim".

Noen av mine favoritt-plugins for båndmetning inkluderer Universal Audio Ampex ATR-102, som gir en omhyggelig modellert representasjon av den klassiske båndmaskinen, og Waves J37, som er inspirert av maskinen som ble brukt til å spille inn mange av de største platene på 1960-tallet.

4. Finn plass tidlig

Det er viktig å finne rom i grovmiksen tidlig i prosessen, spesielt i jazzmusikk. Før du griper til en EQ, bør du vurdere panorering og nivåer som de viktigste verktøyene for å skape rom og dybde. Tanken her er å få hvert element til å passe inn i stereofeltet på en naturlig måte, slik at du ikke trenger å ta i med store mengder EQ senere.

Panorer og juster nivåene slik at hvert instrument kommer til sin rett. Du kan for eksempel panorere rytmeseksjonen litt utenfor midten for å gjenspeile deres fysiske plassering i en live-setting, med kontrabassen litt til venstre og pianoet til høyre. Trommer kan panoreres i henhold til lytterens perspektiv, slik at hi-hatten plasseres litt til den ene siden og tomsene spres over hele stereofeltet, for å gi en mer realistisk gjengivelse.

5. La trommene bestemme

Et av mine veiledende prinsipper for miksing av jazz er "la trommene bestemme". I mine øyne er det trommenes klanglige egenskaper og dynamikk som setter tonen for resten av miksen.

La oss se på to svært ulike måter å mikse trommer på i jazz.

I ett scenario kan trommene ha en myk, børstet snare og en diskret, myk sparketromme for å utfylle den klassiske, avslappede, røykfylte lounge-stemningen. Dette oppsettet krever at bass, piano og blåsere er mikset på en måte som gjenspeiler denne subtiliteten.

På den andre siden kan en miks med fokus på en bebop-låt med høy energi ha en lilletromme med et skarpt, uttalt smell og en sparketromme som er både stram og fremtredende. Den trommelyden vil også kreve en mye mer aggressiv og dynamisk miksing av resten av instrumentene.

Ta for eksempel Paul Motians nyanserte trommelyder på Bill Evans' "Sunday at the Village Vanguard", der hans penselstrøk ikke bare skaper en kontemplativ stemning, men også dikterer en miks der hvert instrument puster og samspiller. På den andre siden av spekteret har vi Art Blakeys eksplosive energi på "Moanin", som viser hvordan et kraftfullt trommespill i front kan tvinge de andre musikerne til å skjerpe seg.

6. Forbered deg på utfordringene ved å mikse et liveband

En av de mest unike utfordringene ved å mikse jazz er å vite hvordan man mikser et liveband, noe som er en helt annen tankegang enn når man vanligvis mikser popmusikk.

Mange jazzinnspillinger fanger magien i en live-session. Du plasserer en gjeng jazzmusikere i et rom, omgir dem med en konstellasjon av mikrofoner og trykker på "record". Selv om dette kanskje fortsatt er den beste måten å fange det spontane samspillet og energien i en liveopptreden på, introduserer det også kompleksiteter som bleed og faseproblemer.

Bleed er lyden fra et instrument som plukkes opp av mikrofonen til et annet instrument. I jazzmusikk kan du imidlertid ikke se på bleed som et problem, men som en mulighet til å tilføre dybde og realisme til miksen din.

Rommikrofoner er for eksempel uvurderlige i denne sammenhengen. En opptakstekniker vil bruke dem til å fange opp den kollektive lyden av ensemblet i samme rom, noe som gir miksen en følelse av enhet som er vanskelig å gjenskape med isolerte spor. Nøkkelen her er å passe på faseproblemer mellom disse mikrofonkildene.

Lytt til faseforholdene mellom mikrofoner, spesielt mellom mikrofoner som er nær hverandre eller som fanger opp samme kilde. Hvis du inverterer fasen til en mikrofon, kan du ofte løse opp i fasekansellering og forsterke en tynn lyd. Du kan også bruke gating og volumautomatisering strategisk for å minimere effekten av "bleed" i kritiske øyeblikk.

7. Prosess i parallell

Parallellprosessering er en av mine favorittteknikker generelt, men når jeg mikser jazz, er det nøkkelen.

Ved å koble effekter som kompresjon, romklang eller delay til parallelle kanaler kan du blande det bearbeidede signalet med de originale, ubearbeidede sporene, og forsterke visse lydaspekter uten å overvelde miksens naturlige lydbilde.

I en jazzmiks bruker jeg ofte parallellkompresjon på trommer, ved å sende trommesporene til en buss med kraftig kompresjon og deretter mikse dette tilbake med de originale, ubehandlede trommene. Til slutt får du en mye kraftigere og mer sammenhengende trommelyd, samtidig som du beholder subtiliteten og dynamikken som er viktig for jazz.

Parallell etterklang er flott på samme måte. Jeg kan for eksempel sende et saksofon- eller trompetspor til en egen reverb-buss for å skape en følelse av rom uten at det høres fjernt eller utvasket ut. Med mindre musikeren ber om det, er det selvfølgelig best å være subtil med romlige effekter som romklang og delay.

8. Dra nytte av volumautomatisering

Volumautomatisering er viktigere enn kompresjon når du mikser jazzmusikk. I stedet for å høre noen få topper og strekke deg etter en kompressor for å kontrollere dem, kan du bruke volumautomatisering til å senke dem for å få en mer presis og naturlig kontroll.

Komprimering, selv når den brukes relativt lett, kan kvele livet ut av et spontant soloøyeblikk. Med volumautomatisering kan du derimot enten forsterke eller dempe visse deler av fremføringen etter behov, slik at du har kontroll over at hver eneste nyanse høres akkurat slik den er ment.

9. Vær subtil med effekter

Måten du bruker effekter på jazzalbumet ditt, kan påvirke hvor "tidløst" det høres ut.

Enkelte plater, som de fra 70-tallets jazzfusion-epoke med sin karakteristiske phaser-lastede bass, eller 80-tallets rockeplater preget av utstrakt bruk av gated reverbs, kan høres utpreget daterte ut på grunn av datidens utbredte effekter.

Produsentene og ingeniørene mente nok at de var innovative på den tiden, og selv om de var det, forankrer det også platene til en bestemt periode, noe som kan begrense deres appell til fremtidige lyttere.

Nøkkelen til å unngå at en plate høres utdatert ut, er å tjene musikkens behov først og fremst. La plata selv diktere om effekter skal brukes eller ikke. En jazzplate som har som mål å fange den akustiske live-stemningen på et Blue Note-album fra 1960-tallet, vil for eksempel ha godt av minimalt med effekter.

På den annen side kan et moderne jazzfusion-prosjekt, som Electric Masada eller James Blood Ulmer, gjerne inkorporere esoteriske effekter som delays og phasere for å gå utenfor sjangerens normer. Forskjellen er at disse effektene vil være en del av lydbildet, og at de gir et kunstnerisk uttrykk i stedet for å bli påklistret en billig effekt i etterkant.

10. Finn riktig romklang

I stedet for å bruke tunge tidsbaserte effekter når du mikser jazz, anbefaler jeg ofte å lene seg mer mot ambient- eller romklanginnstillinger. Denne typen romklang er designet for å etterligne den naturlige akustikken i et rom, og gir en følelse av luft og dimensjon som forsterker livefølelsen i innspillingen uten å forringe musikaliteten.

Målet er å få bandet til å føle at de opptrer sammen i samme rom, selv om sporene er spilt inn hver for seg. Omgivelses- og romklang kan på en subtil måte fylle hullene mellom instrumentene og binde dem sammen til et sammenhengende lydbilde som gjenspeiler opplevelsen av en live jazzklubb eller konsertsal.

Når du skal velge en romklang til en jazzmiks, bør du vurdere innstillinger som gir en realistisk romfølelse med relativt kort avklingingstid.

11. Pass deg for lydstyrkekrigene

Vi har sikkert alle fått nok av å høre om "Loudness Wars" på dette tidspunktet. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke fortsatt er inne i en trend mot stadig mer aggressive masteringspraksiser som tar sikte på å gjøre musikken så høy som mulig.

Saken er at denne jakten på maksimal lydstyrke ikke er i tråd med jazzens etos. Jazzmikser trives med intensitetens svingninger, og de stille øyeblikkene er like uttrykksfulle som de høylytte.

Når du forbereder en jazzmiks for mastering og eventuell strømming eller kringkasting, må du være spesielt nøye med å opprettholde den dynamiske integriteten. Hvis du presser en jazzmiks for hardt inn i limiter eller codec, kan det føre til uønsket forvrengning eller artefakter. Cymbaler blir ofte utsatt for denne aggressive behandlingen.

Som et av de mest vitale elementene i jazzmusikken bidrar cymbaler i stor grad til følelsen og atmosfæren i et spor. Men når de begrenses for mye, får du en miks som føles innskrenket og kunstig. Det er sannsynligvis en av grunnene til at vi ikke hører mye tunge cymbaler i popmusikk. De passer ikke sammen med tunghendt mastering.

I stedet for å presse på for maksimal lydstyrke for å hjelpe miksen din til å stå seg mot andre på strømmeplattformer, er det bedre å omfavne det dynamiske spekteret i stedet for at strømmeprogrammene presser masteren din ned som en loudness-straff.

12. Bruk maskinvare-EQ-er

EQ-en kan ha stor betydning for hvordan den endelige miksen høres ut.

Hvis du velger mer konservative, klassiske maskinvare-EQ-er eller deres plugin-emuleringer, kan du legge til et lag av analog fylde og subtilitet som fungerer utmerket i jazz. De er ikke på langt nær like presise, men det er jo litt av poenget. Vi vil at EQ-valgene våre skal være musikalske, ikke kirurgiske.

Pultec EQP-1A er en av mine absolutte favoritter til miksing av jazzplater. Den har den unike egenskapen at den kan kutte og forsterke den samme frekvensen samtidig, noe som for eksempel kan gi både dybde og tilstedeværelse til en kontrabass.

Neve 1073-emuleringer er også gode når du vil gjøre vokalene søtere, samtidig som du vil beholde et organisk preg.

13. Referanse Andre mikser

Referencing er en uvurderlig øvelse for enhver miksingeniør, uansett hvilken sjanger du jobber med. Heldigvis har vi i jazzen flere tiår med soniske referanser som kan veilede oss gjennom mikseprosessen.

Velg et profesjonelt mikset og mastret jazzspor som har likhetstrekk med ditt eget, og analyser det nøye for å få innsikt i hvordan du balanserer instrumenter, håndterer dynamikk og bruker effekter på en måte som forsterker musikkens emosjonelle effekt og klarhet.

Etter å ha mikset i timevis kan det være vanskelig å beholde et friskt perspektiv. Med referering har du det riktige perspektivet foran deg, slik at du når som helst kan dobbeltsjekke beslutningene dine og sikre at du er på rett spor.

Det endelige resultatet

Sammenlignet med andre musikksjangre kan jazzmusikk være ganske vanskelig å mikse. Det er vanskelig å mikse akustiske instrumenter i en liveinnspilling, og det er ikke mulig å skjule feil bak effekter som kompresjon og romklang.

Det er derfor det er så viktig å gjøre ting riktig under innspillingsprosessen. Enhver god jazzmikser vil fortelle deg at legendariske jazzplater ikke kommer fra mikseprosessen, men fra utøverne, komposisjonen og innspillingen. Når du har fått det i hendene, er din eneste jobb å løfte lytteopplevelsen.

Måtte disse tipsene inspirere deg til å mikse med den følsomheten og flyten som jazzen krever, slik at hvert spor du berører swinger, groover og gir gjenklang i generasjoner fremover!