I musikk hører du ofte begrepene "monofonisk" og "polyfonisk" slengt rundt deg, spesielt når du snakker om instrumenter som synthesizere eller når du utforsker lyddesign. Men selv om dette kanskje bare høres ut som fancy ord vi kaster inn i miksen, er de faktisk ganske grunnleggende for å forstå teksturen i musikken vi skaper.

Så hva er egentlig forskjellen mellom de to? Og enda viktigere, når bør du velge den ene fremfor den andre? La oss se nærmere på det og finne ut hvilket alternativ som passer best til ditt neste musikkprosjekt.

Polyfonisk vs. monofonisk

Polyfoni refererer til et instruments eller et musikkstykkes evne til å spille flere "stemmer" samtidig. Før du begynner å se for deg et kor, la oss først avklare hva vi mener med "stemmer" i denne sammenhengen.

En "stemme" er ikke nødvendigvis en person som synger, det er en hvilken som helst musikalsk linje eller tone. Så når vi snakker om polyfoni, snakker vi egentlig om evnen til å legge flere toner eller linjer samtidig, hver med sin egen distinkte klang. Tenk "harmoni".

Begrepet "stemmer" stammer fra den vestlige musikkens tidligste dager. For flere hundre år siden var ideen om å legge ulike melodilinjer over hverandre ny, og hver linje ble ofte sunget av forskjellige sangere. Disse separate linjene ble omtalt som "stemmer", enten de ble sunget eller spilt på instrumenter. Terminologien har holdt seg der, selv etter at musikken utviklet seg og moderne instrumenter overtok disse rollene.

I sine tidligste former var polyfoni laget for å komponere komplekse, sammenflettede melodier. Tenk på den rike, vevde teksturen i en renessansemotett. Monofoni, derimot, var mye enklere: en enkelt melodi, ren og uten akkompagnement.

Et godt eksempel kan være gregoriansk sang eller forskjellen mellom en solosanger og et fullt ensemble.

I dag bruker vi polyfoni og monofoni for å beskrive ikke bare vokalmusikk, men også hvor mange toner et instrument kan produsere samtidig. En monofonisk synth kan for eksempel bare spille én tone om gangen, noe som gjør den perfekt for leads og basslinjer. En polyfon synth kan derimot håndtere akkorder og harmonier, noe som gir et mye rikere og fyldigere instrumentalt akkompagnement.

Monofoniske synther

Når vi snakker om synther i dag, dukker ofte begrepene "monofonisk" og "polyfonisk" opp for å beskrive hvordan de håndterer toner. Monofoniske synther kan bare spille én tone om gangen. Dette høres kanskje begrensende ut, men noen av de mest ikoniske lydene i den elektroniske musikkhistorien kommer fra disse instrumentene.

De første synthene som ble laget, var alle monofoniske. Ta Minimoog, for eksempel. Det er en klassiker, og når du tenker på fete, saftige synth-basslinjer eller leads, hører du sannsynligvis en monosynth i hodet ditt. Den gang var ikke teknologien for polyfoni der ennå, så alt var bygget for å håndtere én tone om gangen.

Mange klassiske monosynther var massive, både i lyd og størrelse. Tidlige modulære synther, som Moog Modular eller ARP 2500, kunne ta opp hele rom med sine viltvoksende patch-bays og racks med oscillatorer, filtre og andre moduler. De var de perfekte instrumentene for gale vitenskapsmenn, ettersom de krevde fjell av patchkabler og seriøs dedikasjon bare for å få en lyd ut av dem.

Lyden var selvfølgelig verdt det, tykk, varm og unektelig kraftig.

Etter hvert som tiden gikk og teknologien utviklet seg, skulle man kanskje tro at monofoniske synther ville falle i unåde. Men nei, de har holdt seg populære, og med god grunn.

Se bare på Roland TB-303, en monosynth som praktisk talt definerte acid house-sjangeren med sine knitrende basslinjer. Eller Korg Monologue, et mer moderne eksempel som holder den monofoniske tradisjonen i live samtidig som den gir musikere et nytt sett med verktøy å skape med.

Disse synthene beviser at noen ganger er mindre mer, og at en enkelt tone kan ha en enorm effekt når den spilles riktig.

Polyfoniske synther

Den beste måten å begynne å tenke på polyfone instrumenter på, er å starte med pianoet. Det er et eksempel som alltid virker til å slå an med en gang. Du kan trykke på flere tangenter, og hver av dem produserer sin egen tone samtidig. Det er polyfoni, muligheten til å spille mer enn én tone samtidig, enten det gjelder akkorder, komplekse harmonier eller uavhengige melodier.

De tidligste polyfone synthesizermodellene dukket imidlertid opp lenge etter pianoet, på slutten av 1930-tallet. En av pionerene var Harald Bode, som skapte Warbo Formant Orguel.

Omtrent samtidig utviklet Hammond-selskapet Novachord, en polyfonisk synth som brukte en teknologi kalt oktavdeling. Denne metoden gikk ut på å dele frekvensen til en enkelt høyfrekvent oscillator for å produsere toner over flere oktaver. Det var en smart løsning for å generere flere toner samtidig, men den var begrenset i hvordan den kunne håndtere disse tonene.

Polyfoni i synthesizere tok imidlertid ikke virkelig av før på 1970-tallet. Det var da teknologien utviklet seg til å muliggjøre mer sofistikerte stemmeallokeringssystemer. I stedet for bare å dele opp frekvenser, begynte synthene å bruke separate kretser eller digital prosessering for å håndtere individuelle toner, noe som ga musikerne ekte polyfoniske evner.

Instrumenter som Yamaha CS-80 og Sequential Circuits Prophet-5 var banebrytende i så måte, med et bestemt antall stemmer (vanligvis mellom 4 og 16) som kunne spilles samtidig.

Antall stemmer på en polyfonisk synth er viktig fordi det har direkte innvirkning på hva du kan gjøre som spiller. Hvis en synth har seks stemmer, kan du for eksempel spille en sekstoners akkord eller en melodilinje med en femtoners akkord i bakgrunnen. Hvis du går over denne grensen, må synthen avgjøre hvilke toner som skal droppes, noe som kan påvirke fremføringen din. Flere stemmer betyr altså vanligvis mer fleksibilitet og kreativ frihet, spesielt når du legger lag på lag med lyder eller spiller komplekse passasjer.

Duofonisk og parafonisk

I tillegg til monofonisk og polyfonisk finnes det et par andre begreper som ligger midt mellom de to: duofonisk og parafonisk. Disse begrepene er kanskje ikke så vanlige, men de er ganske kule når du først blir kjent med dem.

Duofoniske synther kan spille to toner samtidig, noe som er et steg opp fra monofonisk, men fortsatt ikke helt full polyfoni. Duofoniske synther fungerer ved at de deler opp kretsene slik at to separate tonehøyder kan spilles samtidig.

Et klassisk eksempel er ARP Odyssey. Den har to oscillatorer, slik at du kan spille en bassnote med den ene og en melodi med den andre. Men husk at hver tone fortsatt deler de samme filter- og forsterkerinnstillingene, så selv om du kan spille to toner, er de fortsatt litt bundet sammen når det gjelder lydforming.

Parafoniske synther er derimot litt av en hybrid. De kan spille flere toner som en polyfonisk synth, men alle tonene deler de samme filter- og envelope-innstillingene. Du får egentlig flere toner, men de behandles sammen i stedet for hver for seg.

Et kjent eksempel er Korg Poly-800. Den kan spille akkorder, men på grunn av det delte filteret og konvolutten blir lyden mer enhetlig, nesten som en litt mer kompleks versjon av monofonisk syntese. Det er en unik lyd og har sin egen sjarm, spesielt i visse musikkstiler.

Duofoniske og parafoniske synther gir deg altså litt mer fleksibilitet enn monofoniske, men med noen begrensninger sammenlignet med full polyfoni. De tilbyr en mellomting som er både allsidig og karakteristisk, perfekt når du vil utforske teksturer som ikke er helt monofoniske, men ikke trenger hele spekteret av polyfoniske muligheter.

Monofonisk vs. polyfonisk: Hva skal jeg bruke?

Så, bør du velge en monofonisk eller polyfonisk synth? Det er et spørsmål som alle musikere og produsenter må ta stilling til på et eller annet tidspunkt, og ærlig talt finnes det ikke noe svar som passer for alle. Det kommer helt an på hva du prøver å oppnå.

Kontekst er alt her. Begge typer synther har sine styrker, og når du vet når du skal bruke hver av dem, kan det utgjøre en stor forskjell i musikken din. Tenk på det slik: I et kor kommer flere stemmer sammen for å skape en massiv, kompleks lyd. Det er polyfoni.

Men noen ganger trenger du bare en enkelt, klar stemme for å formidle budskapet, for eksempel en solist som står på egne ben. Det er her en monofonisk synth briljerer, og skjærer gjennom den komplekse harmonien med en lead eller en basslinje. Ingen av dem kan ta den andres rolle.

I sammenheng med et fullt band blir valget enda viktigere. Hvis du legger en rekke instrumenter sammen, kan en monofonisk synth være akkurat det rette for å legge til en fokusert melodi som skiller seg ut i miksen. Hvis du derimot er ute etter å skape frodige pads eller komplekse akkordprogresjoner, kan en polyfonisk synth fylle ut plassen på en god måte,

Spillestilen er også viktig. Hvis du er ute etter raske, intrikate linjer, kan en monofonisk synth være bedre egnet til å håndtere smidigheten. Hvis du derimot bygger noe mer atmosfærisk, der akkorder og lag er nøkkelen, vil et polyfonisk instrument gi deg fleksibiliteten til å utforske disse teksturene.

Og husk at mer ikke alltid er bedre. Bare fordi en polyfonisk synth kan håndtere flere toner, betyr ikke det at du alltid trenger å bruke dem. Det er som å bestille en pizza. Du trenger ikke alt av topping for å gjøre den deilig. Noen ganger er det enkelheten som gjør at en del virkelig skiller seg ut. Så tenk på hva musikken din trenger, og velg det verktøyet som hjelper deg med å nå dit.

Å lage musikk som er flerstemt

Når alt kommer til alt, er begrepene polyfonisk og monofonisk ganske enkle. Én tone eller mange, så enkelt er det. Men selv om de er enkle å forstå, er disse ideene viktige å forstå i en bredere verden av musikkteori og -produksjon.

Når du vet om du jobber med et monofonisk eller polyfonisk oppsett, kan du ta mer informerte beslutninger om hvordan du skal skape lyden din. I musikkteori og musikkomposisjon hjelper disse begrepene oss med å ta avgjørelser basert på tekstur og arrangement. Å vite når du skal bruke en enkelt melodisk linje fra en monosynth kontra en rik, lagdelt akkord med mer enn én stemme, kan utgjøre hele forskjellen i komposisjonen din.