Hvis du er en låtskriver som ønsker å legge litt mer sjel til R&B-akkordprogresjonene dine, har du kommet til rett sted. I dag vil jeg gå gjennom alt som er verdt å vite om R&B-akkordprogresjoner, inkludert hva som gjør dem så unike og hva slags teknikker du kan bruke for å få den rike, fargerike, smakfulle, og noen ganger stanky R&B-sounden.

La oss dykke ned i det!

R&B-akkordprogresjonens anatomi

R&B har kommet langt siden den oppsto på 1940-tallet

Opprinnelig kombinerte den elementer fra jazz, blues og gospel, og kjennetegnes av sin sjelfulle vokal, sterke backbeat og ubestridelige groove.

I løpet av tiårene har R&B utviklet seg. Nå inkorporerer den påvirkninger fra funk, hiphop, pop og elektronisk musikk. Likevel ser det ut til at den har beholdt sine emosjonelle kjerneelementer.

I dag defineres R&B ofte av sine myke melodier og intrikate harmoniske lag.

Et av de viktigste elementene i R&B er akkordprogresjonen.

I motsetning til mer enkle sjangre bruker R&B komplekse akkordprogresjoner som ofte inkluderer utvidede og endrede akkorder som 7-tall, 9-tall, 11-tall og 13-tall. Mange R&B-låtskrivere bruker også spesifikke teknikker for å gjøre akkordene mer interessante, for eksempel unik stemmeføring eller dissonans.

Toneartssignaturer: Grunnlaget for R&B-akkordprogresjoner

Grunnlaget for enhver akkordprogresjon er en toneart, som definerer tonehøydene som et musikkstykke bruker, og som danner det tonale senteret som melodier og harmonier er bygget opp rundt.

I R&B er toneartssignaturer spesielt innflytelsesrike av flere grunner:

• Harmonisk fundament: Tonearten danner det harmoniske fundamentet for en sang. Den bestemmer hvilke akkorder som er naturlig forekommende i tonearten, slik at du kan skape et mer sammenhengende lydbilde gjennom hele stykket.
• Konsistens og flyt: Ved å etablere en toneart opprettholder en sang et konsistent tonalt rammeverk. Alle akkorder, melodier og harmonier kan fungere sammen, og det er slik du får en jevn, flytende lyd.
• Følelsesmessig påvirkning: Ulike tonearter kan fremkalle ulike følelsesmessige reaksjoner. Noen tonearter kan for eksempel oppfattes som lysere eller mørkere, varmere eller kjøligere, noe som påvirker hvordan lytterne opplever musikken.

Forskjellen mellom dur og moll

Det finnes to typer tonearter du kan velge mellom når du skal skrive en akkordprogresjon - dur eller moll.

Durtoner forbindes ofte med en lys, glad og oppløftende klang. De er bygget på durskalaer, som har et hel- og halvtonemønster. De passer utmerket til optimistiske eller festlige R&B-låter.

Molltoner har derimot en mørkere og mer melankolsk klang. De er bygget på mollskalaer, som har et annet mønster av hele og halve trinn, noe som skaper en følelse av spenning og introspeksjon. I utgangspunktet vekker sanger i moll ofte følelser av tristhet, lengsel og dybde. Du hører dem vanligvis i R&B-ballader og soulfylte låter som utforsker temaer som kjærlighet eller hjertesorg.

Dur- vs. mollakkorder

Enten du spiller i dur eller moll, vil du støte på to grunnleggende typer akkorder - dur- og mollakkorder.

Durakkorder er de mest grunnleggende byggesteinene i musikken, spesielt i vestlig harmonikk. De har en lys og glad klang, sammenlignet med sine mollsøskenbarn. Vi bygger durakkorder ved hjelp av tre toner: grunntonen, den store tertsen og den perfekte kvinten.

Hvis vi hadde en C-dur-akkord, ville den sett slik ut:

• C (grunntone): Starttonen i akkorden, som gir akkorden dens navn.
• E (stor terts): Den tonen som ligger fire halvtoner over grunntonen.
• G (perfekt kvint): Noten som ligger syv halve trinn over grunntonen.

Når du prøver å formidle en følelse av lykke, lysstyrke eller optimisme, er en durakkord et godt utgangspunkt!

Derfra går vi over til mollakkorder, som er like viktige. Disse akkordene har imidlertid en mer dyster og melankolsk klang, noe som gir en fin kontrast til durakkorden. En mollakkord er også bygget opp av tre toner: grunntonen, den lille tertsen og den perfekte kvinten.

Hvis vi hadde en a-mollakkord, som er den relative mollakkorden til C-dur, ville den sett slik ut:

• A (grunntone): Starttonen i akkorden.
• C (liten terts): Den tonen som ligger tre halvtoner over grunntonen, noe som gir akkorden dens moll-kvalitet.
• E (perfekt kvint): I likhet med dur-akkorden ligger denne tonen syv halvtrinn over grunntonen.

Når du vil formidle en trist eller innadvendt stemning, er mollakkorder et godt valg!

Avanserte R&B-akkordteknikker

Dur- og mollakkorder er bare grunnsteinen i R&B-musikken, for de fleste progresjoner du hører i denne sjangeren, har ofte mer intrikate og sofistikerte harmoniske strukturer.

La oss ta en titt på noen av de mer avanserte R&B-akkordteknikkene du kan bruke for å gi musikken din mer farge.

Akkordinversjoner

Vi begynner med akkordinversjoner, som oppstår når tonene i en akkord omorganiseres slik at en annen tone enn grunntonen blir den laveste tonen. Denne teknikken endrer akkordens grunntone, noe som kan endre akkordens klang og følelse.

I en C-dur-akkord (C-E-G) har for eksempel grunntonen C som laveste tone. Hvis vi flytter C til toppen og spiller E som laveste tone, får vi den første inversjonen (E-G-C). Hvis vi flytter E til toppen og spiller G som laveste tone, får vi den andre inversjonen (G-C-E).

Det er flere grunner til at vi bruker inversjoner:

• Harmonisk interesse: Inversjoner er et flott verktøy for å tilføre variasjon og interesse til en akkordprogresjon, spesielt når grunntoneakkorder begynner å høres monotone ut. Ulike inversjoner gir forskjellige teksturer og farger, og det er mye å eksperimentere med, spesielt når vi kommer inn på forlengede akkorder.
• Jevnere stemmeleiding: Inversjoner gir også mykere overganger mellom akkorder. Som pianist kan dette minimere bevegelsen mellom tonene og skape en mer sammenhengende harmonisk progresjon. Hvis vi for eksempel ønsker å gå fra C-dur (C-E-G) til G-dur (G-B-D), kan vi bruke den første inversjonen av G-dur (B-D-G) for å redusere spranget mellom basstonene.
• Bevegelige basslinjer: Bassen spiller en viktig rolle i R&B, og inversjoner kan skape mer interessante og melodiske basslinjer. Ved å endre bassnoten kan du lede lytterens øre i den retningen du ønsker. I en progresjon som Dm-G-C kan du bruke Dm (D-F-A), G/B (B-D-G) og C (C-E-G) til å skape en synkende basslinje (D-B-C) som gir en følelse av retning.

Hvis du spiller keyboard, kan du øve på akkordomvendinger ved å ta en progresjon og prøve å gå fra en akkord til den neste med minimale håndbevegelser. Mens du gjør dette, legg merke til alle akkorder du ender opp på der grunntonen ikke er den laveste tonen.

Utvidede akkorder

Utvidede akkorder går utover den grunnleggende treklangen (grunntone, terts og kvint) ved å legge til ekstra toner som 7., 9., 11. og 13. tone. Med flere toner får du mer dybde og kompleksitet, noe som har blitt en viktig del av R&B-musikken.

Hvis vi ser tilbake i historien, kan vi se at R&B lenge har basert seg på forlengede akkorder for å skape sitt karakteristiske, glatte og sofistikerte lydbilde.

En av hovedgrunnene til at vi bruker dem i R&B, er at de gjør harmonikken mer interessant. For eksempel, for å spille en Cmaj7-akkord (C-E-G-B), legger vi til en stor septim til den grunnleggende C-dur-treklangen for å skape en fyldigere og mer resonant klang.

Forlengede akkorder kan også skape subtile dissonanser og oppløsninger. I en moll 9-akkord, for eksempel Dm9-akkorden (D-F-A-C-E), legger vi til en niende (E) til den allerede forlengede d-moll 7-akkorden for å gi den litt ekstra sjel.

Det er også verdt å merke seg at forlengede akkorder gir mykere overganger mellom akkorder, noe som er avgjørende for den myke, avslappede følelsen av R&B. Hvis du for eksempel går fra en G7-akkord (G-B-D-F) til en Cmaj7-akkord (C-E-G-B), går tonene F (7. i G7) og B (7. i Cmaj7) over i hverandre på en smidig måte.

Lånte akkorder

Når vi kommer til de mer avanserte akkordteknikkene, har vi lånte akkorder , som er akkorder hentet fra en parallell toneart (dur eller moll) og brukt i den opprinnelige tonearten i en sang.

Hvis en sang for eksempel går i dur, kan en lånt akkord komme fra den parallelle molltonarten.

Det er viktig å huske at disse akkordene bruker toner som ikke er diatoniske (naturlig forekommende) i den opprinnelige tonearten. Resultatet er at de tilfører en unik, uventet smak.

I C-dur kan for eksempel en lånt akkord fra den parallelle molltonarten (c-moll) være A♭-dur (A♭-C-E♭). Selv om A♭-dur ikke er en del av C-durskalaen, kan den "lånes" for å skape en annen stemning eller effekt.

Modal utveksling

Deretter har vi modal interchange, som er teknikken med å låne akkorder fra parallelle modi (forskjellige skalaer som deler samme tonika) og innlemme dem i en progresjon.

Hvis et stykke for eksempel står i C-dur, kan modal utveksling innebære å låne akkorder fra C-moll, C-dorisk eller andre modi som har C som grunntone. Igjen, dette er ganske enkelt en annen måte å tilføre variasjon og dybde til akkordprogresjonene dine.

Slash-akkorder

Slash-akkorder, også kalt sammensatte akkorder, er akkorder der bassnoten (tonen etter skråstreken) er forskjellig fra grunntonen i akkorden (tonen før skråstreken). Akkordsymbolet indikerer i hovedsak en spesifikk akkord som skal spilles over en spesifikk bassnote.

I akkorden C/G er for eksempel C akkorden som skal spilles (C-E-G), og G er bassnoten.

I likhet med inversjoner bidrar skråstreksakkorder til å oppnå en jevnere stemmeleie ved å tillate trinnvis bevegelse i basslinjen. Hvis du for eksempel bruker F/A (F-durakkord med A i bassen) etterfulgt av G/B (G-durakkord med B i bassen), får du en mer sømløs bevegelse i basslinjen.

Forminskede og forsterkede akkorder

De sprø, knasende R&B-akkordene som vi hører i neo-soul, kommer av å bygge opp spenninger og forløsning. Forløsningen er ofte et resultat av resolveringen til en dur- eller mollakkord, mens spenningen kommer fra harmoniske former som trekker mot hverandre.

Forminskede akkorder er et godt valg for å skape spenning, ettersom de består av tre toner, hver med en liten terts mellomrom, noe som skaper en ustabilitet som så gjerne vil løses opp. Jeg liker å tenke på lyden av forminskede akkorder som to magneter med samme polaritet som skyver fra hverandre.

En vanlig forminsket treklang består av en grunntone, en liten terts og en forminsket kvint (seks halvtonetrinn over grunntonen). En C-forminsket treklang (C dim) består for eksempel av C, E♭ og G♭. Vi kan imidlertid også legge til en septim på toppen for å skape litt mer farge, slik at vi får en C dim7, der tonene vil være C, E♭, G♭ og B♭♭ (A).

Så har vi forsterkede akkorder, som er durakkorder med en hevet kvint.

En vanlig utvidet treklang består av en grunntone, en stor terts og en forhøyet kvint (åtte halvtonetrinn over grunntonen). For eksempel består en C-forhøyet treklang (C aug) av C, E og G#.

BVii-akkorden

En annen akkord som ofte dukker opp i R&B er ♭VII-akkorden, også kjent som "flat seven"-akkorden.

Denne akkorden bygger på den senkede septimen i en durtoneart og brukes ofte som en durakkord, selv om den også kan forekomme i andre former. I C-dur vil ♭VII-akkorden være B♭-dur (B♭-D-F).

Akkorden ♭VII skaper, på samme måte som den forminskede akkorden, en følelse av uventet oppløsning og kontrast i en progresjon. Jeg bruker den når jeg vil ta en pause fra de typiske diatoniske akkordene eller modulere til nye tonearter.

Hvis vi for eksempel ønsker å gå fra C-dur til F-dur, kan vi bruke B♭-dur-akkorden (B♭-D-F) for å skape en myk overgang og fungere som en bro mellom de to toneartene.

7 R&B-akkordprogresjoner du bør legge til i arsenalet ditt

Nå som du har et bedre grep om musikkteorien eller det musikalske vokabularet som er involvert i å få den unike R&B-sounden, la oss ta en titt på noen akkordprogresjoner du kan eksperimentere med. Jeg anbefaler at du spiller dem mens vi går gjennom listen på det instrumentet du har tilgjengelig!

1. Smooth Operator - i - v - iv - v

Sade er en av mine favorittartister gjennom tidene, og den dag i dag føles "Smooth Operator" fortsatt like fersk som første gang jeg hørte den. Det kan selvfølgelig være at det bare er en flott låt, eller at produksjonen er utrolig glatt, selv etter dagens standard, men jeg tror mye av det har med akkordprogresjonen å gjøre.

Sangen er i tonearten d-moll, og gjennomgående hører du en rekke forlengede akkorder, noe som gir den et glatt, jazzy preg.

• Dm7: Refrainene starter med tonikaakkorden for å etablere molltonearten.
• Am7: Deretter går den over til moll v-akkord med en septimforlengelse for å holde oss i mollfølelsen
• Gm7: Vi går så ned ett trinn til Gm7, som er iv, og forsterker molltonarten.
• Am7: Til slutt beveger vi oss tilbake til v-mollakkorden for å lede oss tilbake til tonikaen.

Akkordprogresjonen er bedragersk enkel, men den egner seg ypperlig til mer sjelfulle melodier.

2. I Get Lonely - i - vii - iii - VI - v - # vii

Akkordprogresjonen fra "I Get Lonely" vil nok høres kjent ut av flere grunner. For det første er sangen en absolutt klassiker, men for det andre er selve akkordprogresjonen bygget opp rundt standard ii-V-I, i likhet med mange andre R&B-sanger.

ii-V-I er sannsynligvis en av de akkordprogresjonene som er lettest å plukke ut i et musikkstykke, selv for et utrent øre.

Selve sangen er i tonearten Dm, og akkordprogresjonen ser omtrent slik ut:

• Dm9: Sporet starter med tonika for å låse oss fast i det tonale sentrum
• Cm9: Derfra går vi over i en Cm9, som er et alternativ til en vanlig ii-V-i-sats
• F6/9: For å gå opp fra Cm9, går vi over til en F6/9
• B♭maj9: Som avslutning på første runde med akkorder velger vi en Bbmaj9, som er VI i d-mollskalaen
• Am7: Jackson bruker så et halvtonetrinn ned for å få oss til Am7 i v-en av progresjonen
• Gm7♭5/D♭: Denne akkorden fungerer som en overgangsakkord for å få oss ned til i-en igjen, og den er litt kompleks. Akkorden består av Gm7♭5 i høyre hånd og D♭ i bassen. Grunnen til denne akkorden er etter min mening halvtrinnsbevegelsene, som gir oss spenningen og til slutt forløsningen tilbake til Dm9.

Dette er bare toppen av isfjellet i dette sporet, for det har også en utrolig turnaround med en FM7sus2, en D/E og en Aaug for å ta oss tilbake til Dm9. Jeg vil anbefale å grave i denne progresjonen spesielt og analysere hvordan den fungerer så godt, selv på en uventet måte.

3. "Mellom lakenene" - VI - V - i - vii - VI

Hvis du syntes at akkordprogresjonen ovenfor var litt for komplisert for din smak, så skjønner jeg det. Derfor vil jeg ta oss tilbake til en litt roligere verden med en akkordprogresjon som er litt mer lettfordøyelig.

"Between the Sheets" er en Isley Brothers-klassiker som ble samplet av Notorious B.I.G., i tillegg til 40 andre artister, ifølge WhoSampled. Sangen er i tonearten a-moll, og den ser omtrent slik ut:

• Fmaj7: Vi får en unik start, og begynner på VI-akkorden
• E7♭9: Derfra går vi et trinn ned for å komme til dominanten med en ♭9 for ekstra smak.
• Am9: Vår første i-akkord dukker opp halvveis i akkordprogresjonen med en ekstra 9
• Gm7: Den nedadgående bevegelsen fortsetter når vi beveger oss ned til en Gm7, som er vii i a-moll
• C9: Til slutt kommer vi til en C9, som er iii i a-moll, men igjen med litt ekstra smak på toppen

4. "Min Boo" - VI - V - i -vii - iii

Hvis du vokste opp på begynnelsen av 2000-tallet, er det ikke mulig at du ikke hørte Ghost Town DJs' "My Boo" på radioen hele tiden. I motsetning til mange av dagens poplåter har den imidlertid en helt unik akkordprogresjon.

Sangen er i tonearten fis-moll, og i likhet med "Between the Sheets" starter vi på VI.

• Dmaj7: Vi begynner på VI-akkorden med en C# på toppen, men du kan også bruke en Dmaj9
• C#aug7: Derfra går vi et trinn ned for å komme til den første forsterkede akkorden vi har sett på i dag, som i utgangspunktet er en durakkord med en hevet kvint og, i dette tilfellet, en ekstra septim på toppen.
• F#m9: Den forsterkede akkorden fungerer som dominantakkord, noe som bringer oss til vår første i-akkord.
• Em7: Vi fortsetter den nedadgående bevegelsen og går videre til en Em7, som er vii-akkorden
• A: Og til slutt kommer vi til en helt vanlig A-dur, som avslutter mollakkordprogresjonen på en høy tone.

5. Den doriske rillen - I - iii - IV - ii - V

Michael Jacksons "Rock with You" er en typisk R&B/disco-låt fra 1979-albumet "Off the Wall".

Sangen er skrevet av Rod Temperton, som var litt av et musikalsk geni i popverdenen. Du kan høre hans akkordarbeid på mange Michael Jackson-låter, fra "Baby Be Mine" til "Thriller".

"Rock with You" går i E♭-dur, og selv om de fleste akkordene i sangen er diatoniske, det vil si at de stort sett hører til i E♭-dur, er det noen interessante variasjoner og utsmykninger.

Introen og verset bruker progresjonen: E♭maj7 Gm7 A♭maj7 Fm7 B♭9

Akkordprogresjonen kan se komplisert ut, men musikkteorien bak gir mening:

• E♭maj7: Dette er tonikaakkorden eller grunntonen, som skaper en jevn og avslappet stemning.
• Gm7: Derfra får vi litt mollfarge med iiiakkorden, noe som skaper en trinnvis bevegelse som til slutt går over i IV-akkorden.
• A♭maj7: For å få en følelse av løft får vi IV-akkorden. Du vil høre dette ofte i pop- og R&B-sanger.
• Fm7: Det interessante er at han går bort fra dominanten eller V-en og i stedet bruker ii-akkorden til å bygge opp spenningen, noe som leder mot dominanten.
• B♭9: Til slutt får vi V-akkorden, som løser seg tilbake til tonika. Det er også lagt til en niende for å gi den en mer jazza, rikere klang.

6. "Thinking Bout You" - IV - ii - iii - vi - IV - iii - ♭III - ii

Det interessante med Frank Oceans "Thinking Bout You" er at den går i C-dur, selv om den aldri berører C. Progresjonen ser slik ut:

• Fmaj7: Vi starter med IV-akkorden med en ekstra stor septim.
• Dm9: Derfra går vi over til den andre skalagraden med en niende for farge
• Em7: Med et halvt trinn opp kommer vi til iii-akkorden
• Am7: Deretter beveger vi oss opp til toneartens vi, som er relativ moll
• Fmaj7: I stedet for å gå til I, går vi tilbake til IV
• Em7: I neste omgang går vi over til iii i stedet for ii, noe som etter hvert fører oss til en av de mest interessante akkordene i progresjonen.
• Ebmja7: Det er denne akkorden som gir farge til låta. Det er en lånt akkord, ettersom den ikke finnes naturlig i C-dur. Akkorden kan brukes som en modulasjonsakkord, men det virker som om Ocean bruker den som en step-down tilbake til ii
• Dm7: Til slutt kommer vi til Dm7, som bringer progresjonen tilbake til diatonisk harmonikk.

7. "Jeg vil alltid elske deg" - I - Vi - V - I

La oss avslutte denne listen med en fin forløsning, ta en pause fra de komplekse akkordene i de andre R&B-låtene og avslutte med noe litt enklere.

Whitney Houstons versjon av "I Will Always Love You", opprinnelig skrevet av Dolly Parton, er kjent for sin kraftfulle vokal og følelsesladde levering. Akkordprogresjonen i denne sangen er relativt enkel, men effektiv i sin oppløftende natur, noe som kan være verdt å bruke i dine egne sanger!

Sangen er i tonearten A-dur, og refrenget ser slik ut:

• A: Refrenget starter på grunnakkorden i tonearten, noe som gir et sterkt tonegrunnlag.
• F#m: Derfra kommer vi til den relative mollakkorden, som tilfører en fin melankolsk farge.
• E: Som du kanskje forventer, kommer vi til dominantakkorden, som fører tilbake til tonikaen for å skape en følelse av oppløsning.
• A: Og der er vi tilbake til utgangspunktet!

Det er verdt å merke seg at akkordprogresjonen i denne sangen gjør bruk av voice leading. Det er en forbigående G# mellom A og F#m og en passiv E mellom F#m og D. Selv om det er en av de enklere akkordprogresjonene på denne listen, gir de forbigående tonene den en jevnere følelse.

Bli sjelfull med dine egne R&B-akkordprogresjoner

Selv om jeg aldri vil anbefale noen å stjele noen av disse akkordprogresjonene og gjøre krav på dem som sine egne, kan de være gode verktøy å bruke når du begynner å skrive R&B-musikk.

Det fine med å ha disse akkordprogresjonene i baklomma er at du alltid er klar for jams når de dukker opp. I tillegg er det ingenting som er mer sexy enn å spille "I Get Lonely" på et Rhodes-keyboard.

I tillegg til R&B kan du bruke disse ulike akkordprogresjonene i andre sjangre, for eksempel jazz og blues. Ha det gøy, og vi gleder oss til å høre hva slags musikk du kommer opp med!