Som gitarister har vi alle hørt de smakfulle gitarlickene som får oss til å rynke på nesen og si: "Hvordan i all verden gjorde de det?" Enten det er en Hendrix-finesse eller en myk, King-aktig bend fra Clapton, så er dette de magiske små øyeblikkene i spillet som vi kaller licks. Hvis du er ute etter å spille noen syke licks selv, slik du hører fra proffene, har du kommet til rett sted.

Å vite hvordan og hvorfor gitarlicks fungerer kan ta spillet ditt til neste nivå. I denne guiden skal vi utforske hvordan disse melodiske og tekniske frasene fungerer, og enda viktigere, hvordan du kan begynne å bruke dem i ditt eget spill.

Hva er et gitarlick?

Et gitarlick er som en liten musikalsk frase eller en håndfull toner som er satt sammen og gir en sang sin egen smak. I motsetning til riff, som gjerne gjentas gjennom hele låten, dukker licks vanligvis opp én eller to ganger, ofte i en solo eller mellom versene, som et raskt utbrudd.

Jeg liker å se på et lick som et musikalsk utropstegn. Det dominerer ikke samtalen, men når det dukker opp, legger du merke til det.

Hvis vi skal sammenligne det med språk, er en lick litt som å bruke et kult ord eller en kul frase midt i en samtale. Det er kanskje ikke fokuset i diskusjonen, men det gir farge og stil.

På samme måte er gitarslicks små, kommunikative ideer som binder sammen de større musikalske setningene rundt dem. De fyller ut soloer, gir liv til melodier og gir lytteren noe å feste seg ved i de spontane øyeblikkene av uttrykk.

En kort historie om gitarens lick

Gitarlicket har dype røtter i bluesen.

Før i tiden sendte bluesspillere musikalske ideer rundt, vanligvis basert på den grunnleggende 1-4-5-akkordprogresjonen. Hvis noen kom opp med noe som hørtes kult ut, enten det var en stor bend eller et lekkert tonemønster, tok andre blåsere den ideen og satte sitt eget preg på den.

Over tid spredte disse musikalske frasene seg, utviklet seg og ble noen ganger til og med ikoniske.

Etter hvert som musikerne bygde videre på hverandres ideer, ble visse licks ganske vanlige, særlig i blues og tidlig rock. Noen av dem ble til og med så populære at de ble "ansiktene" til hele sjangre.

Rockabilly og country deler for eksempel ofte lignende melodiske licks, mens bluesen er hjemsted for utallige bends og slides som gir sjangeren sin signaturfølelse.

Saken er at to gitarister kan spille nøyaktig samme lick, og det vil likevel høres helt forskjellig ut. Tenk på en som B.B. King som spiller en langsom, sjelfull bend kontra en som Eddie Van Halen som gjør det samme. Tonene er kanskje de samme, men stilen og fremføringen utgjør hele forskjellen.

Til syvende og sist handler det ikke bare om å treffe de riktige tonene, det handler om hvordan du spiller dem.

Gitarlicks vs. gitarriff

Mange gitarister forveksler gitarlicks og riff. De er tross alt begge fengende og gjør låtene minneverdige. Det er imidlertid stor forskjell på de to.

Et riff er vanligvis den musikalske hovedideen, noe som gjentas gjennom hele sangen og forankrer melodien eller rytmen.

Licks, derimot, er mer som små musikalske krumspring som dukker opp nå og da for å tilføre litt krydder.

Ta Guns N' Roses' Sweet Child O' Mine. Den ikoniske åpningsgitarstemmen fra Slash er et riff. Det er umiddelbart gjenkjennelig, gjentas gjennom hele låten og setter tonen for hele sangen. Du hører det riffet, og du vet nøyaktig hvilken låt du har i vente - det er hooket som griper tak i deg og holder sangen sammen.

Ta Led Zeppelins "Whole Lotta Love", for eksempel. Det første gitarpartiet er et riff. Det er umiddelbart gjenkjennelig, og du vet hvilken låt det er i det øyeblikket det slår an, uansett tone eller spillestil.

Men ikke alle riff trenger å være hovedideen. Noen ganger er riffene subtile og ligger mer i bakgrunnen, som i Stevie Wonders "Superstition".

Det berømte clavinet-riffet driver groovet, men det er ikke nødvendigvis det som står i fokus. Det er mer et rytmisk fundament. Så selv om riff som regel er mer sentrale enn licks, kan de likevel brukes på ulike måter avhengig av låtens behov.

Gitarlicks vs. gitarsolo

Licks og soloer er to forskjellige ting, selv om de er nært beslektet.

En solo er et lengre, mer utviklet stykke som ofte inneholder flere licks. På en måte er soloer som en samling av licks som er vevd sammen til et komplett musikalsk uttrykk.

Mange gitarister bruker licks som byggesteiner når de improviserer en solo. For eksempel kan en gitarist som Eric Clapton ta noen klassiske blueslicks og improvisere rundt dem for å skape en solo på stedet.

I løpet av årene har han bygget opp en verktøykasse med fraser som han kan trekke frem når øyeblikket krever det. Så mens et lick kanskje bare er noen sekunder av noe, bruker en solo disse øyeblikkene til å skape noe større og mer dynamisk.

Hvordan skrive et gitarlick

Selv om gitarslicks har sine røtter i blues, er de ikke begrenset til bare én sjanger.

Du kan finne licks i rock, jazz, metal, country, you name it. I blues er det imidlertid noen få klassiske teknikker som spillere ofte bruker for å skape minneverdige licks. For eksempel er det å bevege seg opp og ned i den mollpentatoniske skalaen et populært trekk. Legg til noen bends på den blå tonen (den flate kvinten), og du har den umiskjennelige bluesfølelsen. Du kan også eksperimentere med intervaller som tertser og nier for å gi litt mer karakter til spillet ditt.

Uansett sjanger, her er noen tips som kan hjelpe deg med å skrive ditt eget gitarlick:

• Start med en enkel melodisk idé, gjerne basert på en skala eller akkord (syng den hvis du må!).
• Eksperimenter med rytme. Jeg som spiller mye funk, elsker å bruke synkoper og pauser.
• Bruk bøyninger, glidninger og hammer-ons/-pull-offs for å skape flyt og bevegelse.
• Lek deg med ulike notekombinasjoner og intervaller.
• Legg til dynamikk ved å variere angrepet og plekterteknikken.
• Til slutt, hold det kort og minneverdig. Nøkkelen her er å ikke overkomplisere det.

Det finnes selvsagt ingen bedre måte å begynne å eksperimentere med å lage egne licks på enn å lære av proffene!

8 eksempler på ikoniske gitarslicks

"Slikket"

Ah, The Lick. Hvis du har tilbrakt noe tid sammen med musikere, spesielt jazzmusikere, har du sannsynligvis hørt dette flere ganger enn du vil innrømme. Det er uten tvil det mest beryktede slikket som finnes, og ikke bare i jazzen. Du finner det i blues, rock, funk, pop... Det har blitt gitarlickenes "Where's Waldo". Når du først har hørt det, kan du ikke slutte å høre det.

The Lick ble opprinnelig gjort kjent av jazzmusikere, men har fått sitt eget liv. Det er en kort, fengende sekvens av toner som fungerer stort sett hvor som helst. Det er nesten som et meme i musikken nå. Folk elsker å bruke det, noen ganger litt for mye.

Men, overbrukt eller ikke, det er en grunn til at den er så populær. Den gjør en fantastisk jobb med å sette litt krydder på soloer og fills. Ta den med i arsenalet ditt, men prøv å ikke bruke den overalt.

Blues Double Stops

Nå som vi har snakket om "The Lick", la oss starte med et av de mest legendariske gitarlickene noensinne - blues double stop. Hvis du noen gang har hørt på Chuck Berrys "Johnny B. Goode", vet du nøyaktig hva jeg snakker om. Den introen? Sannsynligvis en av de sykeste i rockhistorien.

Man kan si at Chuck Berry satte i gang en fullstendig rock'n'roll-revolusjon med de doble stoppene!

Så hva er et dobbeltstopp? Enkelt sagt er det når du spiller to toner samtidig. Det er et kult triks som gir spillet ditt mer harmonisk tekstur.

Det kule er at dette slikket ikke bare forble i old-school blues og rock and roll. Som med så mye annet Chuck Berry, har det blitt lånt, gjenbrukt og strødd inn i utallige sanger siden.

Keith Richards i The Rolling Stones tok for eksempel det Berry-smakfulle dobbeltstoppet og gjorde det til en viktig del av soundet deres. Du kan høre det i låter som "Honky Tonk Women". Angus Young i AC/DC er også en stor fan av double-stop, selv om han elektrifiserte det med sin mer aggressive stil i låter som "Back in Black".

Jazz Fusion

Jazzfusion er en vakker mellomting der jazz møter rock og blir litt rart, på den beste måten. Den tar jazzens improvisasjon, og legger til litt rockenergi, funky rytmer og litt psykedelia.

Noen av de mest legendariske jazzfusjonsgitaristene er John McLaughlin, som med sitt band Mahavishnu Orchestra shreddet med lynraske løp og merkelige taktarter, og Allan Holdsworth, som kunne bøye toner og sinn med sitt myke legato og nesten utenomjordiske frasering. Og selvfølgelig Pat Metheny.

Hvis du er ute etter et unikt eksempel på jazzfusion-licks i aksjon, serverer Mike Einziger fra Incubus noen av de beste i "Summer Romance (Anti-Gravity Love Song)", spesielt den myke, legato-aktige like før første vers.

Blues Flourishes

Når det gjelder rene bluesuttrykk, var det ingen som gjorde det som Jimi Hendrix. Hendrix var kjent for vill forvrengning og for å bøye gitaren etter eget forgodtbefinnende, men det var når han trakk seg tilbake med rene toner at magien virkelig oppsto.

I "Little Wing" legger Hendrix ned en av tidenes vakreste og mest uttrykksfulle gitarintroer, som består av flere unike licks. Det hele føles presist, men likevel helt uanstrengt, med en kombinasjon av arpeggioer, hammer-ons og pull-offs, alt sammen med en ren, glassaktig Strat-tone.

"Funk #49" - James Gang - Pre Bends

En pre-bend er en fin gitarlick-teknikk der du bøyer strengen før du faktisk slår an tonen, slik at når du plukker den, synger tonen allerede i den bøyde posisjonen. Det er et av de grepene som gir et lick litt ekstra personlighet og teft, og Joe Walsh har brukt det som en blues-Jedi gjennom hele karrieren.

Selv om mange av soloarbeidene hans viser disse pre-bends på en vakker måte, er et av de beste eksemplene å finne i hans tidlige arbeid med James Gang, spesielt i "Funk #49".

Bøyninger og stillhet

I bluesmusikken er det i bend at det oppstår en samtale mellom gitaristen og lytteren. Det gir nesten gitaren en vokal kvalitet.

Ved å bøye strengen strekker du toneleiet opp til en høyere tone, og tilfører spenning og forløsning på en måte som ord noen ganger ikke kan. Og ingen forsto kraften i bendingen som B.B. King.

B.B. hadde en unik stil når det gjaldt bends. Han bøyde ikke en tone bare for å bøye den, han bøyde den sakte, og når den nådde sitt høydepunkt, brukte han sitt ikoniske håndleddsvingende vibrato.

Men der hans genialitet virkelig kom til syne, var når han visste når han ikke skulle spille. Stillheten mellom frasene var like viktig som tonene han bøyde. King lot det være mellomrom mellom sine licks, slik at lytteren fikk tid til å føle tonen før han slo til med en ny sjelfull bend.

Denne kombinasjonen av bends og stillhet er en perfekt leksjon i dynamikk i et gitarlick. Når du gir tonene rom til å puste, skaper du forventning og får hver frase til å slå enda hardere.

Jazz-oktaver

Et av jazzgitarens signaturgrep er oktavteknikken, der du spiller samme tone på to forskjellige strenger, en høyere og en lavere, noe som skaper en fyldigere og mer dynamisk klang. Denne teknikken ble gjort berømt av ingen ringere enn den legendariske Wes Montgomery, hvis smøremyke spill og oktavløp ble et kjennemerke for jazzgitar.

Se 5:51 i videoen over for å se den i aksjon!

Det er faktisk enklere enn det høres ut. Du plasserer fingrene på to strenger, vanligvis uten å hoppe over en av dem (som D- og B-strengene), og sørger for at begge tonene ligger en oktav fra hverandre. Derfra skyver du formen opp og ned på halsen.

Jeg elsker å bruke oktaver for å gi gitarlickene mine en mer melodisk kvalitet.

Funk av den gamle skolen

Gammeldags funkgitarspill handler om tightness. Funk-licks er ikke lange, utdragne gitarsoloer med bends og arpeggioer. De er korte, presise og fulle av rytme og stemning.

Hvis det er én gitarist som har definert denne stilen, så er det Jimmy Nolen, mannen bak James Browns signaturlyd. Nolens "chicken scratch"-gitarspill ble selve hjertet i Browns band, og hans skarpe, perkussive sound påvirket en hel generasjon av funkgitarister.

Å mestre funkgitarlicks betyr å mestre rytmen. Bruk teknikker som dempet strumming, raske slides og synkopert picking for å fange den stramme, funky følelsen.

Avsluttende tanker

Gitarlicks er krydderet vi tilsetter for å få frem smaken i spillet vårt. Selv om de kanskje ikke har den samme gjenkjennelige kraften som minneverdige riff, er det licks som gir soloer og fraser det lille ekstra av personlighet.

Med et lick som spilles riktig, kan du bryte monotonien og gjøre en enkel melodi til noe helt spesielt, enten det er en bluesy bend eller et jazza oktavløp.

Hvis du vil begynne å inkorporere licks i musikken din, er JustinGuitar, Pickup Music, og til og med YouTube-kanaler som Marty Music eller Jens Larsen for jazz, noen gode ressurser. Disse plattformene bryter ned klassiske og moderne licks og viser deg hvordan du bruker dem i ekte sanger.

Når du har lært deg noen av dem, kan du begynne å eksperimentere med å legge dem inn i gitarsoloer og låter. Jo mer du utforsker, jo mer vil disse lickene bli en naturlig forlengelse av ditt eget unike sound!