Piano kan være et veldig utfordrende instrument å mikse. Det er et vakkert instrument, men kompleksiteten kan gjøre det vanskelig å få plass til i et spor, spesielt i et travelt spor. Det er vanskelig å forstå det store spekteret av dynamikk det kan produsere, for ikke å snakke om hvordan overtoner interagerer med hverandre, noe som kan forårsake alle slags problemer som gjørme og mangel på klarhet.

Og som om ikke alt dette var nok, er pianoet også utrolig allsidig. Det finnes utallige måter å spille det på, og det vil høres annerledes ut hver gang.

Ta noe som Clocks av Coldplay. Du har en lys, slagkraftig, perkussiv pianolyd, som sammenlignet med noe som Peace Piece av Bill Evans, som har en varm og myk tone, nesten er to forskjellige instrumenter.

Hver eneste pianoinnspilling kan høres unik ut, og med så mange måter å spille inn, mikrofonere og til og med spille på, finnes det også uendelig mange måter å komprimere det på.

Selv om jeg i denne artikkelen ikke kan gi deg noen faste regler for pianoet du mikser, siden det utvilsomt er like unikt som eksemplene ovenfor, skal jeg gjøre mitt beste for å avmystifisere komprimeringskunsten og diskutere hvorfor vi kan bruke det i en miks, når det er bedre å utelate det, og hvordan du bruker det for å få den lyden du er ute etter.

Før du setter en kompressor på pianosporet ditt, er det selvsagt viktig å ha et godt opptak som grunnlag. Hvis pianoet ditt ikke låter riktig fra starten av, er det ingen mengde kompresjon som vil fikse det. Jeg anbefaler også at du sjekker ut EQ-guiden vår for piano når du er ferdig med denne, ettersom EQ er det viktigste verktøyet for miksing av piano ved siden av kompresjon.

Hvorfor komprimerer vi piano?

La oss begynne med å stille det store spørsmålet: Hvorfor ønsker vi i det hele tatt å komprimere pianoet vårt?

Du bør ikke bare klaske kompresjon på pianosporet ditt fordi en tilfeldig fyr på YouTube har bedt deg om det (dette burde gjelde for alt i livet!). Det er ikke slik vi gjør ting her.

Komprimering er ikke et verktøy som passer for alle. Du må ha en grunn til å bruke det, og avgjørelsen om å komprimere bør baseres helt og holdent på hva sporet trenger. Så hvordan vet du om pianoet ditt virkelig trenger det? Her er noen konkrete spørsmål du kan stille deg selv:

• Er dette et rock- eller pop-pianospill med for mange dynamiske topper, slik at sporet føles inkonsekvent? Hvis pianoet hopper fra stille til høyt på en måte som gjør det vanskelig å høre det tydelig i miksen, kan komprimering bidra til å jevne det ut.
• Trenger pianoet å sitte bedre i en travel miks? Hvis du for eksempel har et fullt band og pianoet forsvinner i miksen, kan komprimering hjelpe deg med å holde det på plass slik at det blir hørbart.
• Ønsker jeg bare å gi pianoet litt karakter? Noen ganger kan den rette kompressoren (vanligvis en analog emulering) gi pianoet litt karakter, slik at det føles mer til stede i miksen. 1-2 dB på en rør- eller opto-kompressor kan til og med gjøre susen her!

Poenget er at det ikke finnes noe svar som passer for alle. Hvordan du tilnærmer deg kompresjon, avhenger helt og holdent av det spesifikke sporet du jobber med. Er det pianostykket som gjør alt det tunge løftet, eller legger det bare til farge i bakgrunnen? Er det et solopianostykke, eller spiller det sammen med andre instrumenter? Det er slike spørsmål som vil være retningsgivende for dine beslutninger.

De beste kompressorene for piano

Nå som du vet hvorfor du kanskje vil komprimere pianoet ditt, la oss snakke om selve kompressorene.

Ikke alle kompressorer er skapt like. Hver og en har sin egen stemning, smak og karakter. Noen vil få pianoet ditt til å låte kraftigere, andre glattere, og noen kan til og med tilføre litt vintage-karakter med harmonisk metning. Så når du skal velge en kompressor, må du vite hva du er ute etter.

Her er en rask oversikt over de ulike typene kompressorer og når det kan være lurt å bruke dem på pianoet ditt:

• FET-kompressorer (felteffekttransistorer): FET-kompressorer er kjent for sitt raske anslag og aggressive karakter. De er perfekte for pop- og rockemikser, når du vil tilføre pianolyden din punch og gryn. Hvis du jobber med et spor som trenger litt kant, bør du velge en FET, for eksempel en 1176-kompressor.
• Vari-Mu-kompressorer: Vari-Mu-kompressorer er jevne, takket være deres naturlige kompresjonskurve. De er noen av mine favoritter når det gjelder å tilføre varme og lim til mikser, selv om de også er gode for organiske instrumenter som pianoer, ettersom du kan få ganske mye gain-reduksjon uten at det høres for tydelig ut. Jeg vil anbefale dem mer til mykere ballader, jazzlåter eller når du vil ha en vintage, silkemyk lyd. Klanghelms MJUC er et solid alternativ hvis du har et stramt budsjett!
• Opto-kompressorer: Opto-kompressorer, som LA-2A, er jevne og transparente, noe som gjør dem ypperlige til å kontrollere dynamikken uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. De er et godt valg når du ikke vil at kompresjonen skal endre pianoets klang drastisk.
• VCA-kompressorer (spenningsstyrte forsterkere): VCA-kompressorer er noen av de mest allsidige. De er ideelle når du trenger presis, kontrollert kompresjon, selv om jeg vil anbefale å bruke lavere forhold rundt 2:1 eller lavere, slik at du ikke får noen hørbar squeeze eller metning. De er også ypperlige for parallellkompresjon, som vi skal komme inn på om litt!

Hver kompressortype har sin egen "smak", så tenk over hva slags lyd du er ute etter før du velger hvilken du vil bruke i miksen din.

Hvordan komprimere piano - trinn for trinn

Nå som vi har gått gjennom hvorfor og hvilke kompressorer du bør bruke, la oss gå ned til det konkrete med hvordan du faktisk komprimerer pianoinnspillingen din! I dette eksemplet skal jeg diskutere hvordan du kan komprimere et piano for å få en naturlig lyd i en enkel, moderne miks med andre instrumenter.

Terskelverdi

Terskelen er der en kompressor starter. Den avgjør når kompressoren begynner å slå inn.

Jeg begynner gjerne med å skru ned terskelen akkurat nok til å fange opp de høyeste delene av signalet eller toppene i spillet. På denne måten aktiveres kompressoren bare når pianoet blir for høyt.

Det er ingen grunn til å bli for knyttet til den opprinnelige innstillingen, for når du begynner å justere andre parametere som attack, release og ratio, vil du kanskje oppdage at du må justere terskelen litt for å finne det rette punktet. Målet her er å få den til et sted der de laveste og høyeste delene føles balanserte blant de andre instrumentene i miksen.

Forholdstall

Neste trinn er ratio, som styrer hvor mye kompresjon som blir brukt når signalet krysser terskelen. For eksempel betyr et forhold på 4:1 at for hver 4 dB over terskelen vil kompressoren bare slippe gjennom 1 dB.

For moderne pianokompresjon liker jeg å starte med et moderat forhold på rundt 3:1 til 4:1. Dette er et fint "sweet spot" som gir signalet litt trykk når du bruker rundt 2-3 dB kompresjon. Det er et godt utgangspunkt, og herfra kan du finjustere avhengig av hvor mye kontroll du trenger over toppene.

Angrep

Attack-tiden er en av de viktigste parameterne for å forme hvordan kompresjonen din faktisk vil høres ut. Den bestemmer hvor raskt kompressoren reagerer på signalet når det krysser terskelen. Enkelt sagt kontrollerer den hvor mye av lydens første slagkraft (eller transient) som slipper gjennom før kompressoren begynner å jobbe.

Hvis pianoet ditt føles for slagkraftig eller for "transient-tungt", kan det være lurt å velge et raskt anslag. Dette vil klemme ned på transientene og jevne dem ut slik at de ikke skiller seg for mye ut i miksen.

Hvis du derimot ønsker å la mer av pianoets naturlige anslag komme til uttrykk for å gi det mer trøkk og tilstedeværelse, vil et langsommere anslag la de første transientene få puste før kompresjonen setter inn.

Jeg pleier å starte med en angrepstid på 5 ms og justere derfra.

Utgivelse

Sammen med attack-tiden har vi release, som bestemmer hvor raskt eller sakte kompressoren slutter å virke når signalet faller tilbake under terskelen.

Hvis pianostykket ditt er raskt og perkussivt, vil du ha en raskere release. Dette bidrar til å forhindre at kompressoren klemmer for mye på neste tone, slik at fremføringen din får rom til å puste og føles mer naturlig. Hvis pianostykket derimot er langsommere og mer utholdende, som lange, langvarige akkorder eller ballader, vil en langsommere release gi tonene mer sustain.

For de fleste pianokomprimeringer liker jeg å bruke en release-tid på rundt 50 ms.

Sminkegevinst

Siden pianokomprimering vil senke det generelle nivået på sporet, bruker du makeup gain for å få nivået tilbake til det nivået det var før komprimeringen, eller til og med litt høyere hvis det er det sporet trenger.

Det er veldig viktig å A/B-teste lyden med samme utgangsforsterkning som inngangsforsterkningen, noe som betyr at du sammenligner den komprimerte versjonen med den originale på samme volum. Hvis du ikke gjør dette, kan du tro at den komprimerte versjonen høres dårligere ut fordi den er roligere, eller tro at den høres bedre ut bare fordi den automatiske gain-funksjonen på kompressoren gjorde den høyere.

Makeup gain spiller også en stor rolle i gain staging. Jeg liker alltid å sørge for at nivået som går inn i neste plugin i kjeden er konsistent (ideelt sett rundt -18 dB), som er det beste punktet for ren, forvrengningsfri prosessering. Ved å holde nivåene i sjakk her sikrer du at resten av miksen holder seg tight, spesielt hvis du bruker analoge emuleringsplugins.

Komprimering av solopiano

Når du jobber med et solospill for piano, for eksempel et klassisk stykke, et jazzstykke eller en myk ballade, er det ikke sikkert at du trenger pianokompresjon i det hele tatt. I slike fremføringer er dynamikken en stor del av pianospillet. Det er de stille, delikate øyeblikkene og de mer høylytte, intense partiene som gir denne typen pianomusikk sin karakter.

Faktisk kan komprimering av et solopianoopptak noen ganger ta bort den naturlige ebb og flyt. Så i stedet for å bruke kompressoren, kan det være best å bruke faderen. På denne måten kan du bevare dynamikken uten noen form for prosessering.

Hvis du masterer sporet og bare vil forsikre deg om at toppene ikke går over grensen, kan du sette en limiter på bussen. Men, og dette er nøkkelen, bruk limiter kun til å fange opp topper som kan bli klippet. Du vil beholde alt intakt og bevare den naturlige dynamikken i fremføringen.

Komprimerende rock- eller pop-piano

Når du jobber med rock- eller popinnspillinger med piano, kan du tillate deg å være litt mer aggressiv med kompresjonen. I motsetning til solopiano, der du ønsker å bevare dynamikken, har du i en full miks ofte behov for at pianoet sitter tett og slår gjennom sporet uten å bli borte blant alle de andre instrumentene.

I denne typen pianokompresjon liker jeg personlig å bruke høyere ratioer, noe sånt som 4:1 eller enda høyere, sammen med middels til langsomme attack-tider. Dette bidrar til å opprettholde noe av det transiente anslaget, samtidig som det gir pianoet en kontrollert, konsistent tilstedeværelse i miksen. Det langsommere anslaget lar litt av det første trøkket komme gjennom, men det klemmer raskt ned på de høyere partiene, og holder pianoet stramt og kontrollert.

Et godt eksempel på denne typen komprimering er Lady Madonna av The Beatles. Pianoet er så tett komprimert, men det ligger vakkert over miksen. Ingeniørene har sannsynligvis brukt en Fairchild 660 eller en EMI-modifisert Altec 436, og skrudd opp kompresjonen for å knuse det dynamiske spekteret.

Et annet solid eksempel er Love Song av Sara Bareilles. Pianoet har nesten ingen dynamikk i denne sangen, og de aggressive ansatsene skiller seg virkelig ut gjennom hele sporet. Du kan være sikker på at pianokompresjonen har spilt en stor rolle i utformingen av lyden.

Når du stiller inn terskelen for denne typen spor, må du ikke være redd for å bruke kompressoren hardt hvis du får den lyden du vil ha. Poenget her er å "plassere" pianoet i miksen, og sørge for at det har en solid og tydelig tilstedeværelse.

Ytterligere tips om pianobehandling

Seriell komprimering

Hele denne artikkelen har handlet om hvordan pianoer kan ha et bredt dynamisk spekter. Det er derfor seriell pianokompresjon kan være så nyttig. I stedet for å sette på én kompressor og skru den opp for å håndtere alt, innebærer seriell komprimering å bruke flere kompressorer i rekkefølge for å temme dynamikken på en mer naturlig og kontrollert måte.

Når mer enn én kompressor gjør samme mengde gain-reduksjon, gjør hver kompressor sin del av jobben uten å overarbeide. Ved å spre belastningen får du en jevnere, mer transparent lyd som fortsatt har kontroll, men som beholder noe av sin naturlige karakter.

Personlig liker jeg å starte med en rask kompressor, for eksempel en FET, for å håndtere de høyeste toppene. Det raske anslaget vil klemme ned de høyeste transientene med en gang, slik at de ikke dominerer sporet. Deretter bruker jeg en annen kompressor med langsommere attack og release for å styre det generelle nivået på signalet. Dette er vanligvis en type opto eller rørkompressor.

Parallell kompresjon

Parallell pianokomprimering er perfekt hvis du er redd for å overkomprimere pianoet ditt, men likevel vil ha en kontrollert, slagkraftig lyd. Det fine med parallellkomprimering er at du beholder den opprinnelige, dynamiske fremføringen intakt, samtidig som du legger til et lag med superkomprimerte godbiter under.

Du blander en sterkt komprimert versjon av pianosporet med en ukomprimert eller lett komprimert versjon, slik at du får det beste fra begge verdener.

For å sette opp parallell pianokompresjon sender du pianosignalet til et aux-spor med mer aggressiv kompresjon. Etter at du har komprimert det andre sporet kraftig, kan du mikse det inn under det første og balansere de to signalene.

Jeg elsker parallellkompresjon for rock- og pop-piano. Jeg setter vanligvis terskelen veldig lavt, rundt -7 til -10 dB forsterkningsreduksjon, slik at kompressoren virkelig graver seg inn og jevner ut det dynamiske området. Når det gjelder attack-tiden, starter jeg vanligvis på rundt 10 ms for å fange opp det første attakket, som er raskt nok til å fange opp toppene, og så kombinerer jeg det med en medium release.

Bruke en Transient Shaper på piano

Hvis du bruker kompressorens parametere til å forme pianolyden, men føler at den ikke gir deg den kontrollen du trenger, kan det være på tide å prøve en transient shaper. Disse verktøyene er utviklet for å manipulere attack og sustain uten å legge til kompresjon, noe som betyr at du kan få mer kontroll over pianoets karakter uten å påvirke det generelle dynamiske spekteret.

Med en transientformer kan du legge til mer eller mindre attack eller sustain i en lyd. Hvis du for eksempel ønsker å fremheve pianoets første anslag uten at det skal høres ut som om det er for mye kompresjon, kan en transientformer bidra til å legge til mer attack. Hvis du derimot vil at tonene skal vare litt lenger eller høres fyldigere ut med naturlig utklinging, kan du øke sustain.

Noen av mine favoritt transientformere er Smack Attack fra Waves og Transient Shaper fra Native Instruments.

Piano Compression

Pianokompresjon er alltid et interessant tema å diskutere, siden det er en relativt enkel prosess som ofte blir overkomplisert. Det eneste rådet jeg vil gi deg, er å være bevisst. Ikke ødelegg en pianoinnspilling ved å komprimere livet ut av den, bare fordi du ikke vil ta deg tid til å tenke over hva den faktisk trenger. Hvis svaret er "ingen komprimering i det hele tatt", er det flott - mindre arbeid for deg!

Jeg håper denne lille (og jeg nøler med å si dette) "jukselappen" om pianokompresjon var til hjelp. På ingen måte er noe av informasjonen ovenfor evangelium. Se det heller som et supplement til din intuisjon. La sjelen din veilede deg, og husk alltid å eksperimentere underveis!