Reggaemusikken spiller egentlig ikke etter noen andres regler, og det er det som gjør den så spesiell. Reggae ble født på Jamaica på slutten av 60-tallet, og vokste ut av en blanding av ska, rocksteady og amerikansk soul, som alle ble tilberedt lavt og sakte under øyas sol. Men der ska var hyper og nervøs, strakk reggaen ut. Den ga plass. Plass til groove. Plass til budskapet.

I bunn og grunn handler reggaemusikk mindre om fart og mer om følelse. Du får en stødig sparketromme på toeren og fireren, det skranglete gitarhakket gjemt bak beatet og de dypeste basslinjene musikken har å by på. Produksjonsmessig har reggae en tendens til å være rå, men hypnotisk. Du vil høre romslige trommelyder, fjærende romklang og den subtile wobblingen som kommer fra båndmetning eller gammeldagse miksepulter.

Nå kommer det interessante. Til tross for all variasjonen innen reggae, fra roots til dub til dancehall-reggae og lovers rock, er det meste bygget opp med de samme kjerneverktøyene. Riktignok gir hver artist sin egen vri, men under overflaten er det et velkjent sett med instrumenter som holder ting på jorda.

Så hvis du prøver å få den autentiske reggaelyden i dine egne produksjoner, eller bare er nysgjerrig på hva som gir sjangeren dens umiskjennelige lyd, har du kommet til rett sted. La oss se nærmere på de essensielle instrumentene som har fått reggaen til å bevege seg og groove i flere tiår.

Hvilke instrumenter finnes i reggae?

1. Bassgitar

Hvis reggaemusikken var et hus, ville bassgitaren ikke bare vært grunnmuren. Den ville vært inngangsdøren, vinduene og halvparten av møblene. I motsetning til i de fleste sjangre der bassen gjemmer seg i bakgrunnen, er den i reggaemusikken helt sentral. Mange anser den til og med som hovedinstrumentet. Og ærlig talt? De tar ikke feil.

Reggaebassganger er melodiske, og gjentar ofte de samme hypnotiske riffene som holder seg gjennom hele låten. Og selv om lyden kan virke enkel på utsiden, handler det ikke nødvendigvis om hva som spilles, men hvordan det spilles. Det er mange langsomme til midtempo grooves, mye rom mellom tonene, og et stort fokus på følelse fremfor flash. I stedet for å løpe opp og ned på gripebrettet, har reggaebassister en tendens til å låse seg fast i et groove og ri på det som en bølge.

Instrumentet man går for, er vanligvis en firestrenget elbass, for eksempel en Fender Precision eller Jazz Bass. Aston "Family Man" Barrett fra The Wailers var en mester på P-bassen. Dyp tone, varm bass og akkurat nok bitt til å skjære gjennom uten å være aggressiv. Robbie Shakespeare, halvparten av den legendariske Sly & Robbie-duoen, var også kjent for å lene seg på Fender-modeller, og blandet av og til inn Music Man-basser for en litt mer moderne kant.

Når det gjelder forsterkere, var Ampeg-stacks av den gamle skolen en favoritt, særlig modeller som SVT, som kunne få veggene til å riste uten å høres ut som tonal grøt. Men i studio ble mye reggaebassgitar spilt inn direkte inn (DI), noen ganger med en forforsterker eller rørkompressor i kjeden for å holde lyden fet og rund.

Det er også noen utstyrsnerder som er verdt å kjenne til.

De fleste reggaebassister bruker flat-wound strenger. Disse gir deg den jevne, dumpe lyden uten all den snerringen og fingerstøyen du får fra rundsåringer. Det er litt som å legge filt på en pianohammer. Lyden er mørkere, varmere og mye mer kontrollert.

PROFF-TIPS: Hvis du spiller reggaebassgitar og sliter med å få til den rette lyden, kan du skru av den høye enden. Enten det er på selve bassgitaren, forsterkeren eller i DAW-en din, så er du ikke ute etter glitter her. Kutt alt over, la oss si, 4-5 kHz eller lavere. Det du vil ha, er en tone som føles som om den er pakket inn i et tykt ullteppe. Den skal føles myk mot ørene, men likevel tung nok til å riste i brystet.

Bassen er der reggaemusikken lever og ånder. Hvis du får til dette, er du allerede halvveis.

2. Elektrisk gitar

I motsetning til i rocken prøver ikke den elektriske gitaren i reggae å vise seg frem. Men ikke la deg lure av det. Jeg har selv spilt rytmegitar i et funkband i en årrekke, og jeg kan fortelle deg at det å "låse seg fast" i et groove krever en helt annen dyktighet og fingerferdighet.

I reggaemusikk kan den elektriske gitaren være like viktig som bassen, og på mange måter er den bassens perfekte dansepartner. Mens bassen buldrer i den lave enden, legger gitaren til hakk.

De fleste reggae-rytmegitarer bruker det vi kaller "skank". Det er en kort, stakkato akkord som slås an på off-beats (og-ene, hvis du teller). Det er nesten mer perkusjon enn melodi. Du demper strengene akkurat nok til å holde det stramt, og så vekker du dem til live med et knips med håndleddet. Tenk på det som sjangerens innebygde metronom.

Du vil vanligvis finne spillere med ganske standard gitarer: Fender Stratocaster, Telecaster eller Gibson Les Paul. Spesielt Strat-gitarene har vært en favoritt for mange reggaemusikere, takket være den skarpe tonen og den allsidige pickupkonfigurasjonen. Når det er sagt, finnes det ingen fast regel. Hvis det føles bra og kutter rent, så fungerer det.

Ernest Ranglin, en av pionerene bak den jamaicanske gitarsounden, spilte ofte på en Gibson ES-175 og kunne gå fra jazzinfluerte licks til stramme, dempede chops i samme åndedrag. Hux Brown, som spilte med Toots and the Maytals, lente seg på en Telecaster på grunn av dens snappy mellomtoner og twangy kant.

Når det gjelder forsterkere, var det mange som i gamle dager brukte Fender Twins, Roland Jazz Chorus eller til og med Vox-forsterkere for å få den søte klangen. Trikset er å velge en ren, lys tone med bare et snev av romklang eller fjærende delay for å gi den litt luft. Spar overdrive og forvrengning til punkbandet ditt.

https://www.youtube.com/watch?v=S3UqvWk8-uw

Hvis du vil høre et skoleeksempel, kan du sette på "Stir It Up" av Bob Marley & The Wailers. Den stramme, tikkende gitaren på off-beats er skank. Peter Toshs "Legalize It" er et annet godt eksempel.

Så nei, reggaegitar er ikke prangende, men det er presist, slagkraftig og mye vanskeligere å spille bra enn det ser ut til. Du kan ikke etterligne den følelsen.

3. Trommer

Trommer og bassgitar går hånd i hånd i reggaemusikken. Sammen skaper de det som kalles riddim. Det er et ord som brukes mye, særlig innen reggae og dancehall, men det betyr egentlig bare rytmeseksjonens groove. Det er motoren som driver hele låten, og når det er gjort riktig, kjenner du det i ryggraden.

Det finnes noen få signaturtrommemønstre i reggaemusikk, men det mest kjente er one drop. Det kalles det fordi sparketrommen, som normalt slår på taktslag én og tre i rockemusikk, mangler på ett-tallet. I stedet slår kick og snare sammen på takt tre, slik at det første slaget er tomt. Det høres enkelt ut, men den lille pausen gir hele rytmen en avslappet, nesten vektløs følelse.

https://www.youtube.com/watch?v=IT8XvzIfi4U&pp=0gcJCdgAo7VqN5tD

Carlton Barrett, trommeslager i Bob Marley & The Wailers, skrev i utgangspunktet boken om one drop. Hør på "No Woman, No Cry" eller "Three Little Birds". Den langsomme, tålmodige pulsen er som tatt ut av læreboka. Han hadde en måte å få trommene til å føles late og fastlåste på samme tid, noe som er vanskeligere enn det høres ut som.

Men det ene droppet er ikke det eneste trikset i sekken. Det er også rockerytmen, der kicket treffer på hvert taktslag, noe som gir en drivende, nesten marsjerende følelse. Det er reggaens versjon av fire-på-gulvet. Og så har vi steppers-rytmen, som lener seg enda tyngre inn i beatet. Her er det et kick på hver fjerdedelsnote og en snare på tre, noe som er perfekt for dub-musikk og mer høyenergiske ting.

Når det gjelder klang, er reggaetrommer vanligvis ganske tørre og stramme. Du vil ofte høre en snare med litt løsere snare eller til og med teipet ned, noe som gir den en klumpete, boksaktig klang. Toms er stemt lavt og dundrende. Cymbaler brukes sparsomt, med små aksenter her og der. Dette er ikke en krasj-og-bang-sjanger. Det er mer en kontrollert putring.

Når det gjelder produksjon, blir reggaetrommer ofte behandlet med subtile effekter.

Fjærreverb er en viktig del av lydbildet, spesielt i dub, der det misbrukes på best mulig måte. Du kan også høre tape delay på snare eller hi-hats, som gir bevegelse uten å komme i veien for grooven. Og når det er tid for dub, blir ting enda rarere. Du vil ofte høre produsenter som dropper ut kicken i noen få takter, legger en slapback-delay på rimshotet og panorerer hi-hats over hele stereofeltet.

4. Slagverksinstrumenter

I reggaemusikk er perkusjon limet som holder grooven sammen. Disse subtile aksentene fyller ut sprekkene mellom kick, snare og bass, og gir rytmen mer tekstur og liv. Det er sånt du kanskje ikke legger merke til bevisst, men som kroppen din definitivt reagerer på.

Og reggae-perkusjon er ikke noe som passer for alle. Det finnes en hel buffé av instrumenter som spillerne kan velge mellom, og alle tilfører sin egen lille smak til miksen. Her er en oversikt over noen av de mest brukte slagverkene du ofte finner i reggaemusikk:

• Bongotrommer - Et par små, høyfrekvente håndtrommer som vanligvis håndterer korte, synkoperte fraser. De er ypperlige til å bygge opp spenning eller holde et groove putrende rett under overflaten. Du vil ofte høre dem rulle inn i starten av et vers eller snike seg gjennom instrumentale pauser.
• Congatrommer - Congatrommer er høyere og dypere enn bongotrommer, og har en varmere og rundere tone. I reggae spilles de vanligvis med hendene i en stødig, repetitiv rytme som låser seg til basslinjen. Lytt til omtrent hvilken som helst tidlig roots-reggae-låt, og du vil høre dem boble under.
• Shakere - Disse små fyrene kan virke ubetydelige, men de gjør en stor jobb. Enten det er en enkel eggeshaker eller en mer tradisjonell maraca, bidrar de til å holde ting i bevegelse og gir et luftig "ts-ts-ts-ts" over beatet. Perfekt for å gi et spor litt fremdrift uten å legge til masse.
• Tamburin - ikke bare for kirkekor. I reggae brukes tamburiner vanligvis på baktakten eller som utfylling mellom snare-slagene. De er skarpe, klirrende og skjærer rett gjennom miksen, spesielt når de legges sammen med håndklapper eller annen avansert perkusjon.
• Cowbell - brukes sparsomt, men når den er der, trenger du mer! Cowbell tilfører et metallisk, mellomtonepunch som kan gi rytmeseksjonen litt ekstra sprett. Brukes ofte i steppere og dancehall-stiler.
• Guiro - Dette er den hule, raspende lyden du får når du drar en pinne over en hakkede kalebass eller plastoverflate. Den er ikke supervanlig i alle låter, men den kan tilføre en unik, skrapete tekstur som ingenting annet kan gjenskape.
• Woodblock - Et annet subtilt aksentverktøy. Dette er korte klikk i tre som kan gi synkoper eller speile et rytmegitarmønster. Flott for fills eller aksentslag.
• Fingercymbaler eller klokkespill - Du vil høre disse i dub-aktig reggae, spesielt i introer eller under trippy breakdowns. De tilfører et drømmende, utenomjordisk skimmer som svever over beatet som røyk.

Det som er så fint med reggae-perkusjon, er hvor minimalt det kan være, samtidig som det er supereffektivt. En velplassert shaker eller en enkel conga-rytme kan endre groovet i et spor fullstendig uten å overfylle miksen. Produsenter behandler ofte perkusjon som krydder, og gir den akkurat nok til å forsterke groovet uten å ta overhånd.

Og når det kommer til innspilling eller miksing, får perkusjon ofte full spa-behandling. Det panoreres bredt, dyppes i romklang eller kjøres gjennom en tape delay for å skape en spacet dub-stemning. Uansett hvilken måte en produsent kan få karakter på, er det vanligvis slik det gjøres.

Så hvis du produserer reggaemusikk og lurer på hva som mangler, er sjansen stor for at perkusjonen din kunne trenge litt kjærlighet. For noen ganger er det ikke de åpenbare tingene som får grooven til å treffe, det er de små detaljene du føler mer enn du hører.

5. Tastatur

I begynnelsen fikk reggaemusikken sine tangenter fra gode, gamle pianoer. Ingen dikkedarer, bare noen som hamret ut akkorder rett ved siden av gitaren. Det hadde en rå, klumpete sjarm som ga de tidlige låtene, som Desmond Dekkers "Isrealites", en helt spesiell saloon-stemning.

https://www.youtube.com/watch?v=0wSXTN2EfRo

På slutten av 70-tallet begynte de store akustiske pianoene å vike plassen for elektriske keyboards, som Fender Rhodes og Yamaha CP70. Disse hadde mer bitt, mer sustain og kunne hevde seg i et fullt band. Så kom 80-tallet som en flodbølge av synth, og reggaen fulgte etter. Plutselig hadde du frodige pads, rare leads og vaklende orgler som virvlet rundt i miksen.

Den klassiske reggae-lyden som de fleste tenker på i dag, kommer ofte fra noe digitalt. Tidlige Casios og Yamahas gjorde et stort inntrykk, spesielt modeller som Yamaha DX7 og Casio CZ-serien. De var rimelige, hadde mange forhåndsinnstillinger og tålte å være med på veien. Den karakteristiske digitale orgellyden var sannsynligvis en patch som het noe sånt som "Reggae Organ 1". Det var et frekt navn, men det fungerte.

Så var det Korg M1, som dukket opp over alt på slutten av 80- og 90-tallet innen reggae og dancehall.

Keyboardet var et monster, med bjeller, plekter, strykere, til og med falske ståltrommer. Det kunne gjøre alt. Rolands Juno-serie hadde også en storhetstid, spesielt Juno-60 og Juno-106, med sin varme analoge tone og filtre som var enkle å justere. Folk begynte å bli kreative med pads, leads og rare små one-shot-stikk. Alt var fritt vilt.

Saken er at det ikke finnes én måte å bruke keyboards på i reggaemusikk. Noen ganger spiller de rett ved siden av gitaren. Noen ganger flyter de i bakgrunnen og tilfører tekstur. Noen ganger tar de ledelsen med en vinglete synthlinje som høres ut som om den kommer fra det ytre rom. Variasjonen er uendelig, og det er en del av moroa.

Når det gjelder effekter, er delay og romklang de store, spesielt i dub. Som med trommer, blir tape delay smurt utover orgelhakk og synthslag, og fjærhall tilfører et metallisk plask som ser ut til å komme fra ingensteds og overalt på en gang. Du vil ofte høre filterfeiinger, phasere og til og med subtile chorus-effekter som kan gi keyboardpartiene litt bevegelse.

I reggae er keyboardet et slags hemmelig våpen. Det er kanskje ikke det mest prangende elementet, men når det gjøres riktig, binder det alt sammen.

6. Horn

Blåsere i reggaemusikken er en blanding av trompeter, tromboner, saksofoner og av og til flygelhorn eller valthorn hvis noen virkelig føler seg eventyrlystne. Sammen tilfører de litt smak og sjel til grooven.

I tidlig reggae ble blåsere brukt mer sparsomt. Man hørte korte riff, bakgrunnsstakk og en og annen melodisk hook. Men på midten av 70-tallet og utover på 80-tallet ble blåserekkene langt mer ambisiøse. Bandene begynte å ta i bruk fullstendige blåserekord, og la delene i lag som i et miniatyrorkester.

Grupper som The Skatalites banet vei, men det var band som The Wailers og Third World som gjorde det massivt. Du kunne høre en trompet og en saksofon som doblet den samme linjen for å gi den trøkk, og en trombone som gled inn under for å fete den opp.

https://www.youtube.com/watch?v=OSOqWgqwynQ

Sjekk ut Bob Marleys "Exodus". Blåseseksjonen er en drivkraft for låten. Det samme gjelder Steel Pulses "Your House" og Black Uhurus "Sponji Reggae".

Som alt annet i reggaemusikken ble blåsere etter hvert digitalisert. På slutten av 80- og 90-tallet, med fremveksten av dancehall og billigere studioutstyr, begynte live-blåsere å bli erstattet av synthblåsere og keyboardstikk. Det var ikke helt det samme, men det hadde sin egen vibe. Det var strammere, mer robotaktig og mye enklere å kontrollere i en miks.

Keyboards som Korg M1 og Roland D-50 var fulle av cheesy, men sjarmerende forhåndsinnstillinger for messingblåsere, som produsentene lente seg hardt på. Det var en annen tid, men fortsatt veldig mye reggae.

Hva deres rolle er? I likhet med gitarer viser blåsere i et reggaeband seg sjelden frem. De prøver ikke å rippe en jazzsolo eller stjele rampelyset. I stedet er de der for å understreke refrengene, forsterke vokallinjene og gi musikken det umiskjennelige løftet. De er i bunn og grunn riddimens hype-crew.

7. Organ

Orgelet begynte kanskje i kirken, men i reggaen tok det en kraftig venstresving og har aldri sett seg tilbake. Det har vært en fast bestanddel siden begynnelsen.

https://www.youtube.com/watch?v=94fG4A_jQuM

Tidlige reggaemusikere lente seg hardt på orgelet. Du kan høre det over hele The Maytals' "Monkey Man" og Jimmy Cliffs "You Can Get It If You Really Want". Det er en subtil, rytmisk klang rett under vokalen som kalles "boblen". Det er en synkopert spillestil der orgelet fyller ut mellomrommet mellom kick og snare, nesten som om det masserer rytmen i stedet for å drive den. Det er ikke prangende, men det er essensielt. Tenk på det som hjerteslagene bak hjerteslagene.

Når det gjelder utstyr, kom den klassiske lyden fra tonehjulsorgler som Hammond B3, ofte kombinert med en Leslie-høyttaler for den virvlende, kranglevorne tonen. Dette oppsettet var klumpete og dyrt, så mange jamaicanske produsenter vendte seg til rimeligere komboorgler som Vox Continental eller Farfisa, som begge hadde en råere, mer aggressiv lyd som slo gjennom en tett miks uten mye ekstra arbeid.

Da 80-tallet kom, tok det digitale over. Yamaha DX7, Korg M1 og andre keyboards som ble levert med mange orgelpatcher. De var ikke fullt så fyldige som den ekte varen, men de fikk jobben gjort, og på noen måter passet den tynne, digitale tonen faktisk til tidens nedstrippede, elektroniske stemning. Produsentene justerte attack og release for å etterligne den pulserende boblerytmen, og noen ganger kjørte de den gjennom phasere eller tape delay for ekstra bevegelse.

Lær mer om reggae-akkordprogresjoner .

8. Clavinet

Clavinettet får ikke så mye kjærlighet i reggaesammenheng i dag, men det var en tid da det var overalt. Det hadde sin storhetstid på 70-tallet, særlig i roots-reggaestilen, der den funky, perkussive tonen tilførte et helt nytt lag til grooven. Om orgelet var mykt og stødig, var clavinettet dets mer aggressive fetter.

Lyden av et clavinett er en mellomting mellom en gitar og et keyboard. Det er skarpt, twangy og fullt av attitude. Det er i bunn og grunn et elektrisk klavichord, som ikke høres kult ut før du plugger det inn og kjører det gjennom en wah-pedal eller en phaser. Da har du plutselig noe som kan sprette, jabbe eller tøffe rett ved siden av rytmegitaren, eller overta den plassen helt.

Dens rolle i et reggaeband var vanligvis rytmisk. Du kunne høre korte, synkoperte stabs, funky fills eller kjappe små riff som satt rett i lommen. Den tilførte en knasende tekstur til miksen som gjorde at alt føltes strammere. Spillestilen var også veldig stakkato. Notene ble holdt korte og hakkete for å la dem sitte mellom taktslagene.

Modellen jeg gikk for var Hohner Clavinet D6. Denne tingen var i bunn og grunn klavinettet . Den hadde et karakteristisk bjeff og bitt som ikke kan etterlignes. Stevie Wonder gjorde den berømt i funk med "Superstition", men reggae-produsentene tok den definitivt til seg. De kjørte den gjennom forsterkere og pedaler, eller til og med la på litt tape delay hvis de følte seg eventyrlystne.

https://www.youtube.com/watch?v=5WZY1cEecbI

Vil du høre den i aksjon? Sjekk ut Peter Toshs "Stepping Razor". Du vil høre et stramt, perkussivt keyboard som stikker gjennom miksen, og det er clav'en som gjør sin greie. Det er ikke i sentrum, men når du hører det forsvinne, skjønner du hvor mye det tilfører.

I moderne reggae dukker ikke clav'en opp så mye. Kanskje fordi det er en nisjesound, eller kanskje fordi den har blitt erstattet av synther og samplere, men når den dukker opp, er det som en liten tidskapsel fra reggaens gullalder. Skrapet, funky og uforbeholdent rå.

9. Vokal

Og til slutt kommer vi til prikken over i-en, vokalen.

De er budskapet, stemningen, og noen ganger hele grunnen til at sangen eksisterer. Enten det er protest, lovprisning eller fest, er det vokalen som bærer tyngden. Og i mange reggaelåter er denne vekten ofte tung. Dette er vanligvis ikke bare kjærlighetssanger og fengende hooks (selv om du finner mange av dem også). Reggaevokalen handler ofte om sjel, kamp og noe å tro på.

Tonalt sett har reggaevokaler en tendens til å være varme og naturlige. Det er vanligvis ikke massevis av studiopuss, som pitchekorreksjon eller ti lag med doblede harmonier (med mindre det er snakk om ultramoderne popreggae).

Ofte er det du hører det du får, og det er det som er poenget. Følelsene kommer frem i sprekkene, i pusten, i de små ufullkommenhetene. Sangerne sitter ofte bak beatet og gir det hele en litt lat, tilbakelent følelse som på en eller annen måte gjør at budskapet treffer hardere.

Tekstmessig spenner den over hele spekteret. Du har åndelige temaer, sosial rettferdighet, kjærlighet, kjærlighetssorg, marihuana (masse marihuana) og selvfølgelig hverdagslivet. Det er en samtalepreget ærlighet. Selv når ordene er poetiske eller symbolske, føles det likevel som om noen snakker rett til deg. Låter som Peter Toshs "Equal Rights" eller Bob Marleys "Redemption Song" høres ikke bare bra ut. De betyr noe.

Nå er ikke reggaesangstilen en universalsituasjon.

Sjangeren har frembrakt et vilt mangfold av vokalister, hver med sin egen tone, frasering og tilstedeværelse. Ta Bob Marley, for eksempel. Stemmen hans er myk, klar og uanstrengt emosjonell. Han leverte en rolig, men kraftfull stemme, som om noen fortalte deg en hard sannhet på en så skånsom måte som mulig. Bob Marley-låter som "Waiting in Vain" viser hvordan han kunne høres intim og universell ut på samme tid.

https://www.youtube.com/watch?v=IWxbhC44p2w

Så svinger du over til Toots Hibbert fra Toots and the Maytals, som har en vokalstil som er gritty, gospelpreget og full av ild. Toots kan synge som en soulsanger og growle som en bluesmann. Sett på "Funky Kingston" eller "54-46 Was My Number", og fortell meg at du ikke føler den energien rett i brystet.

https://www.youtube.com/watch?v=wNxNwvjzGM0

Du har også Marcia Griffiths, som var et kraftverk i sin egen rett. Enten hun sang solo eller som en del av I-Threes (Bob Marleys vokaltrio), tilførte stemmen hennes eleganse og varme til hvert eneste spor. Sjekk ut sololåten hennes "Feel Like Jumping". Det er ren glede på voks. Hun hadde en måte å blande styrke og sødme på, og skapte en vokaltone som var både kommanderende og trøstende. Hun beviste at reggaemusikk kunne være øm uten å miste sin kant.

https://www.youtube.com/watch?v=Ur5yqXuvno0

For en helt annen moderne reggae-lyd, sjekk ut Eek-A-Mouse. Han synger, skåler og roper på fremmede fugler. Det er rart, det er vilt, og det fungerer på en eller annen måte. "Ganja Smuggling" er et perfekt eksempel på noe lekent, rytmisk og helt ulikt alle andre.

https://www.youtube.com/watch?v=UR9Cj5UyVbM

Selv inn i dancehall-musikken, dub-reggaen og den digitale epoken forble vokalstilen sentral. Reggaeartister som Buju Banton hadde en barsk, nesten skrikende stemmeføring som føltes inntrengende og rå. Andre, som Beres Hammond, lente seg mot myke, romantiske ballader med en smøraktig tone og gospelfrasering.

Den røde tråden i det hele? Følelsen. Enten det er glatt eller skrapete, seriøst eller tåpelig, kommer vokalen i reggaemusikk alltid fra et ekte sted. Det er det som gjør at de treffer. Ikke en perfekt teknikk eller prangende løp. Men hjertet, budskapet og stilen sitter i lenge etter at beaten har tonet ut.

Kom i gang med å lage din egen reggaemusikk

Nå som du har fått en bedre oversikt over de viktigste reggaeinstrumentene som utgjør denne tidløse sjangeren, er det kanskje på tide å begynne å lage dine egne reggaeinnspillinger! En av de beste måtene å finne inspirasjon til reggaestilen på er å lytte til legendariske reggaeartister og analysere hva som gjør musikken deres så eksepsjonell.