Hvis du noen gang har sittet sammen med musikervenner og hørt dem snakke om den kromatiske skalaen, eller kromatismen, og følt deg fullstendig forvirret, er du ikke alene.
Heldigvis er den kromatiske skalaen ikke vanskelig å mestre, og denne artikkelen vil gi deg nok kunnskapsbomber til at du kan føle deg trygg på å snakke om kromatiske skalaer og bruke dem i musikken din.
Er du klar? Som Julie Andrews klokt nok foreslo, la oss begynne helt fra begynnelsen...
Grunnleggende musikkteori
Det musikalske alfabetet:
Hvis musikkteori er helt nytt for deg, er det viktig å vite hvordan notenavn fungerer for å forstå den kromatiske skalaen.
Det musikalske alfabetet går fra A-G, og gjentas etter hvert som tonene blir høyere. På et piano er alle de hvite tonene navngitt på denne måten:
De svarte tangentene (flott band, forresten) mellom de hvite tangentene har navn fra nabotonene. Den svarte tonearten mellom F-G kan altså kalles F# (Fis) eller Gb (Gis), selv om det er de samme tonene. Med vestlig stemming er de enharmoniske ekvivalenter av samme tone.
Her er alle tonene på et keyboard:
Hva er en vekt?
En skala er en serie toner som spilles i en bestemt rekkefølge. I vestlig musikk er de to vanligste typene skalaer dur- og mollskalaer - såkalte diatoniske skalaer. En diatonisk skala har sju tonehøyder.
Det finnes en hel haug med andre skalaer, men den enkleste skalaen å spille, og visualisere, er C-durskalaen.
På et piano/keyboard spiller du ganske enkelt på alle hvite tangenter fra den midterste C-en til du kommer til neste C over den.
Ser du W-ene og H-ene på bildet over? De markerer de hele trinnene (W) ( eller tonene ) og de halve trinnene (H) ( eller halvtonene ) som utgjør en durskala.
Hva er hele og halve trinn?
Et halvtrinn er det minste intervallet mellom to toner i vestlig musikk, og på et piano. I eksempelet ovenfor ser du at E-F og B-C er markert som halvtrinn (H), fordi det ikke er noen tangenter mellom dem.
Et helt trinn består av to halve trinn. I eksempelet over er F-G et helt trinn, på grunn av den svarte tonen mellom dem (husker du vår venn F#/Gb?).
Hver skala, enten det er en dur- eller mollskala, eller en av de mange modi som finnes, består av et distinkt og unikt mønster av hele og halve trinn. Som jeg nevnte, finnes det mange av dem. Men det finnes bare én kromatisk skala.
Hva er den kromatiske skalaen?
Enkelt sagt er den kromatiske skalaen en skala som bare bruker halvtrinnsintervaller i stigende eller synkende rekkefølge. En annen måte å si det på er at den kromatiske skalaen bruker alle tolv tonene i rekkefølge.
På et piano spiller du på alle de hvite og svarte tangentene mellom den første og den siste tonen. På en gitar er det alle toner fra en åpen streng til 12. bånd.
Hvis vi begynner på C, vil den kromatiske skalaen se slik ut:
Og det høres slik ut:
Den kromatiske skalaen er en unik skala i den forstand at den ikke har noe tonalt sentrum. I motsetning til andre skalaer kan du starte den hvor du vil, og den vil alltid høres lik ut.
Eksemplet over er ikke en kromatisk C-skala. Det er DEN kromatiske skalaen, som begynner på C.
Hvor mange toner har den kromatiske skalaen?
Fordi den ikke følger et intervallmønster som dur- eller mollskalaer, vil den kromatiske skalaen spilt over en oktav ha 13 toner.
Det er de 12 tonene som er tilgjengelige i vestlig stemming, pluss den siste tonen - starttonen en oktav høyere.
Men det er sjelden man bruker den kromatiske skalaen i sin helhet, bortsett fra når man øver. Vi skal se på noen eksempler på musikk som bruker den kromatiske skalaen, og hvordan du kan bruke den i din egen musikk senere.
La oss først se på hvordan man spiller den kromatiske skalaen.
Hvordan spille kromatisk skala på piano
Du kan bruke én finger til å plumpe opp (eller ned) alle tonene, men det vil ikke hjelpe på spillet ditt.
Følg i stedet disse tommelfingerreglene (med ordspill ment):
- hver gang du spiller på en svart tast, bruker du tredjefingeren
- når du spiller en hvit tangent med høyre hånd, bruker du førstefingeren (tommelen), bortsett fra hvis den innledes med en annen hvit tangent, i så fall bruker du andrefingeren
- hver gang du spiller en hvit tone med venstre hånd, bruker du førstefingeren (tommelen), bortsett fra hvis den etterfølges av en annen hvit tone, i så fall bruker du andrefingeren.
Så hvis du spiller stigende kromatiske toner som begynner på C, vil høyre hånds fingersetting være:
1 3 1 3 1 2 3 1 3 1 3 1 2
Det samme mønsteret for venstre hånds fingersetting ville være:
1 3 1 3 2 1 3 1 3 1 3 2 1
Det vil føles klønete i begynnelsen, så begynn sakte. Veldig sakte. La fingrene lære seg å spille på klaviaturet, og etter hvert vil du galoppere opp og ned i den kromatiske skalaen som Lynet.
Notasjon av kromatiske skalaer
Denne delen er for deg som er interessert i musikkteori, men det er verdt å vite hvordan den kromatiske skalaen noteres for å gi deg en bredere forståelse av hele konseptet.
Som jeg var inne på tidligere, er den generelle retningslinjen at en stigende kromatisk skala skrives med diftonger, og den synkende kromatiske skalaen med basser.
Her er et eksempel på begge deler, med utgangspunkt i C:
En annen regel er å ha minst én note på hver linje i notelinjen. Dette gjør det lettere for musikeren å lese.
I virkeligheten vil en komponist notere de kromatiske tonene på en måte som gir mening i forhold til tonearten. I tonearten Eb, som har tre basser, vil en kromatisk passasje som går fra G til C bli notert: G - Ab - A - A - Bb - B - C
Variasjoner av kromatiske skalaer
Ja, det finnes bare én kromatisk skala, men den kan spilles på mange forskjellige måter.
Den stigende kromatiske skalaen
Begynn på en hvilken som helst tone (la oss holde oss til C for denne gang), og spill alle de hvite og svarte tonene oppover på klaviaturet til du når neste C.
C-C#-D-D#-E-F-F#-G-G#-A-A#-B-C
Den synkende kromatiske skalaen
I denne varianten av den kromatiske skalaen går du nedover på klaviaturet fra starttonen din. Igjen begynner du på C:
C-B-Bb-A-Ab-G-Gb-F-E-Eb-D-Db-C
Den parallellbevegede kromatiske skalaen
I denne varianten starter to hender (eller spillere) på forskjellige toner, men går i samme retning.
For eksempel starter venstre hånd på en C, og høyre hånd starter på en D#, og begge går opp en oktav i halve trinn. Dette høres litt tegneserieaktig og morsomt ut:
Den kromatiske skalaen for motsatt bevegelse
I en skala med motsatt bevegelse vil begge hendene starte på samme tone og bevege seg i motsatt retning. Dette resulterer i en slags Shephard Tone-aktig stigende/fallende effekt:
Den kromatiske skalaen med motsatt og parallell bevegelse
I denne varianten veksler spilleren mellom motsatt og parallell bevegelse i begge hender.
Sekvensiell kromatisk skala
Her blir vi enda mer detaljerte! I denne variasjonen spiller du bare en del av den kromatiske skalaen, før du starter sekvensen på nytt et halvt trinn opp.
Eksemplet nedenfor spiller fire stigende toner i den kromatiske skalaen, og begynner på C, før du begynner igjen på C# og gjentar sekvensen.
Andre variasjoner
I jazzmusikken er det ikke uvanlig å variere den kromatiske skalaen ytterligere ved å legge inn ulike intervaller på bestemte toner.
Eksempler på den kromatiske skalaen i klassisk musikk og populærmusikk
De følgende eksemplene på kromatiske skalaer er bare toppen av isfjellet når det gjelder kromatikk i tonal musikk.
Rimskij-Korsakov - Humleflukten
En av de mest kjente bruksområdene for kromatikk i vestlig klassisk musikk.
Chopin - Etyde op 25 nr. 6
Chopins musikk er ekstremt uttrykksfull, blant annet takket være hans kløkt når det gjelder kromatikk.
Bruno Mars - Uptown Funk
Den delen som leder inn i refrenget? Det er en stigende kromatisk skala.
Metallica - Master Of Puppets
For hva ville metall vært uten kromatikk?
Bruk av den kromatiske skalaen i musikken din
Ordet kromatisk stammer fra det greske ordet for farge - "chroma". Kromatiske toner kan brukes til å krydre og variere musikken din, forutsatt at du ikke overdriver.
Når du legger til kromatikk i din egen musikk, eller når du spiller konserter, kan du prøve å bruke en del av den kromatiske skalaen for å komme mellom to toner i hovedmelodien.
Her er to versjoner av Blinke lille stjerne. Hovedmelodien spilles først, etterfulgt av den kromatisk endrede melodien. Det er kanskje ikke et godt eksempel når det gjelder street cred, men du skjønner nok hva jeg mener!
Etter hvert som du eksperimenterer med bruken av kromatiske skalaer i spillet og musikken din, vil du finne ut hvilke kromatiske toner som fungerer best med hvilke akkordskifter.
La oss si at du spiller et stykke i G-tonearten der melodien spiller B-A-A-C-D, over en akkordprogresjon fra D7 (V7-akkorden) til G (I-akkorden).
Her er hvordan det høres ut i seg selv:
For å tilføre litt spenning til melodien kan du bruke en kromatisk tone for å komme fra C til D, slik at du nå spiller B-A-A-A-C-C-C#-D over den samme akkordprogresjonen.
Slik høres denne nye versjonen ut:
Med mindre du er ute etter en vanvittig effekt med vilje, gjelder det gamle ordtaket "less is more" når det gjelder å tilføre kromatikk til musikken din.
Fordeler med å lære seg den kromatiske skalaen
Ingen vil noensinne betale deg for å skrive eller spille et musikkstykke som utelukkende er bygget på rent kromatiske skalaer, selv om det er atonal musikk.
Men det er gode grunner til å lære seg den kromatiske skalaen:
- det kan forbedre teknikken din
- det bidrar til å utvikle improvisasjonsevnen
- det fører til en bedre forståelse av musikkteori
- det hjelper deg med å skape mer interessant og uttrykksfull musikk
Konklusjon
Og her slutter dagens leksjon om alt som har med kromatikk å gjøre. Lær hvordan du spiller det, og bruk det til å krydre melodiene dine.
Gå nå ut og skap (kromatisk) musikk!
