Det er gøy å skrive sanger. Det er en fin måte å uttrykke seg på, og det er enormt tilfredsstillende å vite at du har skrevet en hel sang.

Men det er lett å bli fanget av det samme gamle når det gjelder akkordprogresjoner (jeg ser på deg, Nickelback).

Så hva gjør du når du er lei av det samme fireakkordtrikset du har brukt de siste ti låtene? Eller når du ikke finner den rette musikalske måten å underbygge teksten på?

Svaret, min venn, er å gå til biblioteket for parallelle modi og låne en akkord.

Er du klar til å lære hvordan du kan gi låtskrivingen din litt piff? La oss gå...

Hva er en lånt akkord?

Kort fortalt er en lånt akkord en akkord som skaper en harmonisk farge utenfor grunntonen ved å - du gjettet det - låne fra kontrasterende skalaformer.

Hva er det?

Jeg vet det, ikke sant? Det er nesten som om en politiker har skrevet det svaret.

Avhengig av hvor langt du har kommet i musikkteorien, kan dette gi litt eller ingen mening for deg. Så la oss bryte ting ned litt lenger.

Diatoniske akkorder

I en gitt (diatonisk) toneart finnes det syv akkorder basert på de syv gradene i skalaen. Dette er det som kalles diatoniske akkorder, fordi de ikke introduserer noen kromatikk eller "utenforliggende toner".

Hvis du for eksempel befinner deg i C-dur, vil du ha følgende akkorder basert på hver tone i skalaen:

Romertallene nederst viser til gradene i skalaen (fra 1 til 7), men brukes også til å angi akkorden, og om den er i dur (store bokstaver) eller moll (små bokstaver).

Dette kalles på fint for romertallsanalyse, men ikke bli svett i håndflatene av det. Det er det samme nummereringssystemet som Nashville-systemet - akkorden får navn etter den skalagraden som akkordens grunntone er basert på.

Uansett, jeg kommer inn på noe annet.

Diatoniske akkorder bruker bare toner fra skalaen i den tonearten musikken er i. Så i eksempelet ovenfor vil alt være ganske vaniljeaktig. Ingen saus, ikke noe krydder.

Som du kan forestille deg, kan det fort bli kjedelig, spesielt hvis du jobber i dur. Det er derfor folk tyr til lånte akkorder.

Lånte akkorder, nok en gang

Låneakkorder kan altså også betraktes som fargeakkorder - noe som tilfører musikken harmonisk variasjon.

Som nevnt ovenfor er en lånt akkord en akkord som er basert på en skalaform som står i kontrast til tonearten du befinner deg i.

Men ikke hvilken som helst skala. Du kan ikke ta en tilfeldig akkord, putte den inn i sangen din og kalle den lånt (selv om jeg antar at det teknisk sett er det).

Nei, lånte akkorder kan bare avledes fra parallelle tonearter eller modi.

Neste spørsmål er hva en parallellnøkkel egentlig er.

Parallelle nøkler

En parallell toneart har samme grunntone (eller tonika) som den overordnede tonearten, men har et annet sett med intervaller.

C-moll er den parallelle molltonarten til C-dur. Den starter på samme grunntone (C), men har et annet sett med intervaller som utgjør skalaen.

Det samme gjelder for C-harmonisk moll (der Bb er hevet et halvt trinn til B-naturlig). C-naturmoll og C-harmonisk moll er begge parallelle tonearter til C-dur. Alle durskalaer har parallelle molltonarter.

Parallelle moduser

De fleste vanlige lånte akkorder er basert på en parallell toneart. Men noen ganger kan det være lurt å kaste ut nettet og se på modi som en kilde til inspirasjon.

Modi kan være skremmende å tenke på, men i praksis er de bare et nytt sett med intervaller basert på en grunntone, akkurat som en dur- eller mollskala.

Når vi snakker om parallelle modi i forbindelse med lånte akkorder, mener vi altså alle modi som begynner på samme grunntone som grunntonen.

Hvis du skriver en sang i dur og ønsker å grave dypere enn en vanlig molltoneart, kan du låne en akkord fra en modus i stedet. Så lenge modusen starter på samme grunntone som den opprinnelige tonearten.

I vårt eksempel i C-dur kan vi se på C lydisk modus for å hente en akkord fra. Vi skal se på et eksempel på dette litt senere.

Men hvordan går man frem for å få all denne parallelliteten inn i det å låne akkorder?

Lånte akkorder i aksjon

Parallell Moll

Hvis vi holder oss til C-dur i dette første eksempelet, kan vi si at vi har funnet en fin liten akkordprogresjon basert på første, fjerde, sjette og femte grad i C-durskalaen.

Progresjonen ville være:

C - Am - F - G

eller

I - vi - IV - V

Alt dette er veldig diatonisk og forutsigbart. For å krydre det hele litt, bestemmer vi oss for å bruke noen ikke-diatoniske akkorder.

La oss se på den parallelle mollskalaen for inspirasjon. I en naturlig mollskala er terts, sekst og septim flattrykt.

I C-moll er tonene E, A og B alle flate. Så selv om vi denne gangen bruker de samme skalagradene som grunntonen i hver akkord, har vi noen valgmuligheter.

• Am (vi) blir Ab (VI)
• F (IV) blir f-moll (iv)
• G (V) blir g-moll (v)

Hvorfor kan ikke C-akkorden (I) bli C-moll (i)? Jo, det kan den, men siden det er den første akkorden i progresjonen, er det også den som tydelig sier at vi er i dur. Hvis du endrer den til en mollakkord, signaliserer du også til lytteren at vi er i tonearten c-moll.

Jeg liker den flate sekseren - Ab (VI) - så jeg bytter den ut med den andre akkorden. Nå blir progresjonen vår slik:

C - Ab - F - G

eller

I - VI - IV - V

Virkelig fruktig.

Parallell Major

Nå bytter vi til c-moll som toneart. Og jeg føler meg lat, så la oss bare bruke tre akkorder:

Cm - Ab - Fm

eller

i - VI - iv

Denne gangen bruker vi parallell-durtonarten til å låne akkorder fra. For å spare deg for å scrolle opp, her er C-durskalaen igjen:

Siden vi ikke ønsker å endre den første akkorden (og dermed grunntonen), har vi to alternativer:

• Ab (VI) blir Am (vi), eller
• Fm (iv) blir F (IV)

Det første alternativet høres utpreget filmatisk ut, så la oss bruke det andre og endre iv-mollakkorden til en durakkord. Vår nye progresjon er

Cm - Ab - F

eller

i - VI - IV

Dette skaper en helt ny (litt 007-aktig) lyd for progresjonen vår. Takk Major IV!

Eksempler på sanger med lånte akkorder fra virkeligheten

Å bruke en lånt akkord eller to i låtskriving er supervanlig. Ellers ville musikken låte ganske dårlig. Her er noen klassiske sanger som benytter seg av en akkord som er lånt fra en parallell skala.

Radiohead - Creep

Denne populære visen fra 90-tallet gjør flittig bruk av vår gamle venn, iv-moll, og låner fra g-moll-modusen. Siden sangen er i enkel A-form, dukker den lånte akkorden opp i hver strofe.

Første gang er rundt 0:36 på ordet cry. Sangen, som er i G-dur, skifter fra en IV-akkord (C) til en C-moll-akkord (iv).

Det er et vakkert øyeblikk, og det å veksle mellom dur og moll er en flott måte å få frem en sterk følelse på.

David Bowie - Space Oddity

Denne sangen er solid forankret i C-dur, og bruker den samme dur-moll-blandingen med en lånt moll-iv.

I refrenget går Bowie over til f-moll på ordet papers, rundt 1:38.

Jeg vil også foreslå at det er en annen lånt akkord rett før den på ordet Tom. Dette kan få meg i klammeri med musikkteoretiske purister, men hey ho ...

Akkorden det er snakk om, er basert på tredjegraden i skalaen, og i durtoner tilsvarer det en mollakkord. Men dette er E-dur (III), så Bowie låner litt fra heltoneskalaen her.

Siden heltoneserien ikke kan lage tradisjonelle treklanger, vil jeg si at han i stedet erstatter G-en i e-moll-akkorden (iii) med G# fra heltoneserien på C, slik at det blir E (III).

Den gylne lærdommen her er at du ikke må la regler hemme kreativiteten din. Hvis du synes det høres bra ut, så spill det.

Louis Armstrong - What A Wonderful World

Denne gammeldagse klassikeren benytter seg av en flattrykt sekst, en akkord fra parallellmolltonearten.

Vi er i F denne gangen, og når vi kommer til frasen og jeg tenker for meg selv rundt 0:20, er (den normale) d-moll (vi)-akkorden byttet ut med Db (VI).

Phil Collins - Against All Odds

Beklager at jeg bruker Sir Phil som eksempel, men det er en knallbra låt, stappfull av lånte akkorder.

Akkorden jeg vil trekke frem kommer i refrenget, og er basert på supertonen, den andre graden i skalaen.

Vi er i Db her, så her er Db-durskalaen:

Den andre graden er Eb, og ii akkorden ville normalt vært Eb-moll (Eb - Gb - Bb). Men ved å låne fra den lydiske modusen i Db hever Phil Gb, noe som gjør Eb-akkorden til en durakkord.

Det skjer på ordet " tom " rundt 1:08.

Phil Collins. Om du elsker eller hater ham, så er det massevis av modale utvekslinger i denne sangen, og det er en god øvelse å gå gjennom sangen og finne ut hvor alle de "malplasserte" akkordene kommer fra.

Lånte 7. akkorder

Når du legger til septimakkorder eller andre forlengede akkorder i ligningen, kan du trylle frem enda flere smaker. Bare sørg for at den utvidede tonen du legger til, også låner fra parallellskalaen du bruker.

Tonearter, skalaer og modi: En fotnote

Det er forvirrende at begrepene tonearter, modi og skalaer kan brukes om hverandre når vi snakker om å låne akkorder.

En skala er en bred betegnelse for å beskrive et sett med ordnede tonehøyder. En toneart er en slags forkortelse for en bestemt skala. En modus er derimot en spesifikk type skala som er avledet fra en annen skala, men som starter i en annen toneart.

En ting som lånte akkorder ikke gjør, er å modulere eller endre toneart. Lån bare noe et kort øyeblikk, omtrent som om du lånte gitaren til kompisen din. Så får du ting tilbake til hjemmebasen.

Ikke stress med alt det tekniske, men vær klar over at lånte akkorder også kan kalles modusblanding eller modalveksling.

Begrepet lånte akkorder høres imidlertid mye kulere ut, akkurat som det gjør i musikk.

Med all denne informasjonen i bagasjen er det bare å gå ut og lage musikk!